For 2 ½ år siden var det et oppstartsmøte i Standard Norges lokaler. Hensikten var å etablere en komité som skal utarbeide en standard for coaching. Stemningen var positivt avventende, men også krydret av historisk forankret skepsis. I rommet var det for det meste representanter for ulike coaching-skoler.
Turbulent historie
Coaching har en kort og til dels turbulent historie. Vi som driver med coaching seriøst vet at det er en fantastisk metode for å hjelpe andre. Men alle kan kalle seg coach, og «alle» har også tidvis kalt seg coach. For kundene er det ikke alltid lett å skille mellom astrologer, sjamaner, tryllekunstnere, numerologer, hva-universet-prøver-å-fortelle-deg-predikanter og coacher.
Det har farget fagets omdømme og har nok også i mange tilfeller vært en barriere for mennesker og organisasjoner som kunne hatt nytte av coaching.
Det må være uhyre frustrerende for en innkjøper som prøver å kartlegge tilbudet innen coaching. Googler du, får du en fantasillion ulike aktører som tilbyr coaching. Når du har sortert bort sjamanene og numerologene oppdager du at de som står igjen gjerne har en opplæring fra en eller annen skole. Googler du skolene, oppdager du at noen sender coacher ut i arbeid etter et weekend-kurs, andre tilbyr utdanninger over flere år.
De ulike skolene bruker ulike begreper, og ord som mindfulness, NLP og gestalt florerer. De sertifiserer sine egne studenter og utsteder poeng og akkrediteringer, og hver i sær er helt unike på planeten.
Standard-arbeidet
Du, som har hørt at coaching er bra, men ikke egentlig vet hva du skal forvente av en coach, tenker kanskje da at «herregud, det må da finnes en slags offisiell standard for hva jeg kan forvente av en coach?»
Svaret er inntil videre dessverre «nei». En slik standard finnes ikke. Men ulike retninger har egne standarder. Internasjonalt er nok ICF (International Coach Federation) sin standard den mest utbredte. I Norge har DNCF (Den norske coach-forening) sin standard et godt fotfeste.
Disse to organisasjonene var også de som tok initiativ til møtet nevnt i innledningen. Møtet var preget av at flere av deltakerne var med på det første forsøket på å skape en standard. Det startet rundt 2006, men strandet etter bitter uenighet i komitéen, og det var for mange utøvere av faget en nokså flau affære da havariet ble en mediesak.
Mye på spill
Denne vinterdagen tidlig i 2020 var det derfor mye som stod på spill. Mange av de samme aktørene som ikke ble enige 15 år tidligere var tilstede. Det var likevel tydelig at det hadde skjedd en modning, og viljen til å drive dette prosjektet gjennom var sterk.
Jeg ble selv oppildnet gjennom møtet, og ble svært overbevist om at det er viktig å forene det sprikende landskapet av coacher under en felles oppfatning om hva coaching er.
Da komitéen skulle gjøre det formelle valg av komitéleder, var det bare én kandidat som hadde meldt seg. Det var DNCFs representant. Det lå an til at en av de viktigste interessentene skulle lede en komité som skal være nøytral. Det kjentes ikke rett, så jeg rakk opp hånda og meldte meg som kandidat til ledervervet. Litt senere var jeg valgt. Jeg ante ikke hva jeg gikk til.
Les: Stillingsbeskrivelser fra h***ete
Smal og fokusert
Standarden som nå etter 2 ½ år er ute på høring er veldig smal og fokusert. Dens ambisjon er å beskrive et minstekrav til hva en kjøper kan forvente av kompetanse, utdanning og praktisk erfaring av en coach.
Arbeidet har vært en krevende balansegang. I løpet av prosessen har representanter fått urettmessig mistillit fra egne styrer og blitt erstattet. Komitémedlemmene selv har sett fra innsiden at en norsk standard ikke kan formes i en eller flere av skolenes «bilde», men det har ikke alltid vært like lett å formidle videre til dem de representerer.
En standard vil også alltid være et kompromiss, og kompromisser kan være tunge å svelge, særlig hvis det skal svelges i etterkant av å ha gravd frem noen hundre tusen kroner til arbeidet fra slunkne kasser.
Siden de ulike skolene nettopp er ulike, er det ikke lykkes å komme opp med omforente mengdekrav til opplæringen. Derfor er det satt opp tre nivåer. Høringssvarene vil forhåpentlig si noe om hva markedet mener er er et minimum, og formodentlig bidra til at den endelige standarden kun har ett mengdekrav.
Den første av flere standarder
Standarden er den første i en serie standarder. Når det er fastslått hva slags kompetanse en coach må ha for å være en «Norsk standard-coach», skal det lages standarder som stiller krav til leveranser, sertifisering og eventuelt også utdanningsinstitusjoner. Disse tre neste standardene vil kreve relativt mindre innsats, fordi grunnmuren er på plass. Målet er å få de ferdig i løpet av denne høsten.
Flere eksisterende skoler og sertifiseringsordninger har utdanninger som langt overgår kravene standarden stiller. Det er helt i tråd med ambisjonen om å lage en standard som spesifiserer minstekrav for på den måten sikre at kjøpere kan skille sjarlataner fra seriøse utøvere.
Standarden presenteres
I dag, tirsdag 30. august, er det to nettmøter hvor standarden er tema. Det første er i regi av Standard Norge, og starter kl 8:30. Det andre er tilt.works «Litt klokere» tirsdagsmøte kl 15.
Er du opptatt av coaching, enten som kjøper, bruker eller leverandør bør du melde deg på et eller begge. Helst begge.
God tirsdag.
Bakteppe og lenker
Arbeidet med Norsk standard for coaching er et langtidsprosjekt, men banebrytende i internasjonal sammenheng. Det kiler seg inn mellom en rekke internasjonale og nasjonale uformelle standarder skapt av private organisasjoner og virksomheter, og vil antagelig få motstand fra noen av disse, ikke minst fordi de utfordres på nivået de aksepterer av sine coacher. Spørsmålet er om lille Norge kan skape globale endringer.
- Standard Norge: Høringsdokumentet
- Standard Norge: Standard morgen med coaching-standarden som tema
- tilt.work: Litt klokere med coaching-standarden som tema
- tilt.work: Her er standarden som sier hva du kan forvente av en coach
- tilt.work: Stillingsbeskrivelser fra h***ete
