En lek med døden

av tirsdag 25. april 2006Tirsdag morgen

Sykling i Oslo er blitt enklere. Her er et tidsbilde fra 2006.

Jeg inntar fartsvidunderet. Forventningene er spent til bristepunktet. Spenningen er til å ta og føle på. I det maskineriet begynner å rulle, kjenner jeg det knaker i leddene. Farten øker raskt.

Jeg er omgitt av stål og metall på alle kanter. I øyekrokene noterer jeg meg kjølig hvor kort avstand det faktisk er mellom liv og død.

Mitt liv.

Og min død.

Men snart svikter sideblikket. Det går fortere og fortere. Nå må det fokuseres 100 prosent på det som ligger foran. Adrenalinet pumper ut sin sitrende skjelvende spenning i hver minste avkrok av kroppen.

Nei! Dette er rått! Hjelp! Her kommer en utvendig loop! Jeg vil aaaaaaaav …. au!

San Andreas

Nei, dette er ikke en test av det nye speed-monsteret på Tusenfryd.

Jeg speeder nemlig gratis.

Jeg er syklist i Oslo.

I stedet for loopene på speed-monsteret, møter jeg Oslo-gatene kast-i-kast formidlet av en nesten usynlig forsenkning som skrår over veibanen, som en lokal San Andreas-forkastning i jordskorpa.

San Andreas sender meg sidelengs retning fronten av 37-bussen. Ikke så høyt til værs og like raskt som på Tusenfryd, men til gjengjeld sykler jeg uten sikkerhetsbelte.

(Heldigvis, så mange ganger jeg har vært nødt til å evakuere sykkelen i fart i det en sykkelblind bilist finner det for godt å krysse sykkelvei og fortau uten å vurdere muligheten for syklister og fotgjengere på stedet.)

For nå har snøen gått fra Oslo, og jeg har funnet fram min kjære offroader.

(Her i hovedstaden i gamle, steinrike Norge nytter ikke noe annet enn offroadere. Skal du sykle på smale dekk, må du ut i distrikts-Norge, hvor de asfalterer veiene sine iblant.)

Siste sortering

Syklister er absolutt siste sortering i Oslo-trafikken. Sykkelstier, i den grad de finnes, er muligens asfaltert et sted under all singelen som de strødde i veibanen for bilene i vinter.

(Nå som singelen ikke trengs for bilene lenger, er det jo det naturligste i verden å sope det ut i sykkelstiene ved siden av.)

Under singelen er hullene i asfalten mange og livsfarlige.

Erfaringen har lært oss at det noen tror er en trygg ferdselsåre for tohjulte i virkeligheten er en utspekulert syklistfelle.

Ja, ofte (men slett ikke alltid) er sykkelveien bilfri. Til gjengjeld finner de som lager veier og slikt det gjerne for godt å terminere sykkelstiene på måfå, eller grave store, umerkede hull i dem, eller dekke dem med snøen og grapset de måker bort fra den hellige bilveien.

Jeg er ikke alene om å klage på dette.

Statsminister Jens Stoltenberg er enig med meg.

(Han lovte at det skulle bli orden på de håpløse sykkelveiene i Oslo da han søkte stillingen som statsminister i høst).

Jens påpeker i Aftenposten: «Flere steder slutter en sykkelsti midt i et farlig veikryss. Mange steder er det ikke ordentlige sykkelveier, det er bare malt en hvit stripe på veien slik at parkerte biler ofte står i veien, det blir jo bare helt feil.»

Farlig grønt lys

Det er ikke så ofte jeg er enig med Jens, men den uttalelsen kan jeg jammen stille meg bak.

Etter en lang og farefull og halsbrekkende karriére som syklist i denne byen er jeg et (fremdeles) (bank i bordet) levende vitnemål om at her snakker Jens sant.

Syklister er hatobjekt nummer én både for bilister og fotgjengere.

Bilistene misunner oss fordi vi kommer raskere frem enn dem, og hater oss fordi vi snirkler oss mellom bilene og passerer krysset på rødt lys.

Det de ikke har forstått er at såfremt det er klar bane, så er det tryggere å sykle på rødt lys enn på grønt. Når du sitter der på en meter sykkelsti malt opp med glade hvite striper ved siden av kjørebanen, og alle bilene, trailerne og bussene og – verst av alt – trikken – får grønt lys, så er det siste stedet du ønsker å være midt i blant dem.

(Det er antagelig de samme menneskene som lager sykkelstier som har programmert de såkalte «grønne bølgene» i trafikklysene. De er grønne dersom du kjører bil og gasser på sånn at du kjører 5-10 km raskere enn fartsgrensen. Det vet erfarne bilister, og gir full pinne når lyset blir grønt. Hvis ikke blir neste lys rødt akkurat i det de kommer. Dette gjør det ikke mindre farlig å sykle på grønt.)

En lek med døden

Men desperate bilister er en ting. De digre to-leddete bussene er verre. Møter du en av dem, så forhold deg til den som du ville forholdt deg til en Tyrannosaurus Rex:

Skygg banen.

For står det en buss på bussholdeplassen og du sykler forbi den, kan du vedde på at etter å ha passert 20 meter buss, blinker den ut til venstre og kjører, helt uten hensyn til hva som måtte befinne seg ved dens side.

Men verst av alt er trikken. Trikkeførere som ikke kan kjøre rundt feilparkerte biler og sånn, men må holde seg på skinner, de er nok ofte svært sinte og gretne når dagen går mot slutten.

Aggresjonen tar de kanskje ut på andre trafikanter, og syklister er nok også her en favoritt.

Derfor er enkelte veier som deler trasé med trikken en lek med døden.

Sykler du for eksempel over rundkjøringen ved Bislett og videre oppover Theresesgate er du fanget i en kilometerlang trikkefelle.

Det er trikkeskinner i hver retning, og du har kanskje 50-60 cm klaring mellom trikkeskinnen og en fortauskant som er 20-30 centimeter høy.

[su_pullquote align=»right» class=»supullquote»]«På vei opp Theresesgate … blir minnene om den gang du løp okseløpet i Pamplona en fjern og koselig drøm»[/su_pullquote]

Når du strever deg oppover bakken og med et hugg av angst i brystet hører den karakteristiske summingen av trikken et stykke bak deg, blir minnene om den gang du løp okseløpet i Pamplona en fjern og koselig drøm.

Gi meg heller 10.000 okser enn én trikk på vei til Riskhospitalet.

Det finnes bare én løsning: Sykle alt hva remmer og tøy kan holde.

Bare pass på å ikke komme for nære de superglatte trikkeskinnene, eller hullene frosten har lagd rundt dem i løpet av vinteren.

Trikkens nådeløse jakt på syklister i Theresesgate er en av grunnene til at det å sykle på rødt her i Oslo simpelthen er en overlevelsesstrategi.

Her er rødt lyst betydelig tryggere enn alternativet.


(Opprinnelig publisert i Startsiden Neste Klikk)

Av Paal Leveraas

Paal coacher ledere og lederteam. Han er gründer av Tirsdag morgen, tilt.work og flere andre virksomheter, deriblant digi.no. Han står bak ukebrevet Tirsdag morgen.
Tirsdag morgen er tilgjengelig som nyhetsbrev via Substack

Eldre artikler

Hvordan vi skaper avstand til de vi trenger å stå nær

Hvordan vi skaper avstand til de vi trenger å stå nær

Arbeidslivet |
Yrkesdeltakelsen blant 60–64-åringer er høyere enn på flere tiår. Likevel tilbys denne gruppen systematisk mindre ansvar og mer fravær ...
Konseptet "hund"

Konseptet «hund»

Livet ass |
Vi har knekt atomets gåte. Vi har kartlagt genomet, temmet elektrisiteten, bygget globale nettverk av informasjon. Nå går vi her ...
Når AI kaprer vårt indre liv

Når AI kaprer vårt indre liv

Daniel Barcay, Samfunn |
Chatboter endrer våre tanker og følelser på måter vi aldri før har opplevd ...
Politimannen

Politimannen

Samfunn |
En episode i trafikken en mørk høstkveld i oktober minnet meg på noe viktig vi lett tar for gitt ...
Strategier for å håndtere frykten for å bli spist av en løve hvis du blir avvist på neste «nettverks-event»

Strategier for å håndtere frykten for å bli spist av en løve hvis du blir avvist på neste «nettverks-event»

Coaching |
Er du «nei! Ikke enda et nettverksevent», eller gleder du deg til å mingle med fremmede? Denne artikkelen gir deg ...
Et annet perspektiv på mangfold

Et annet perspektiv på mangfold

Samfunn |
At nesten ingen norske virksomheter har flerkulturelle personer i toppledelsen er ikke de flerkulturelles problem, men virksomhetenes ...

Tirsdag morgen er tilgjengelig som nyhetsbrev via Substack

Helse og livskvalitet

Kroppen som laboratorium: Status november 2025

Kroppen som laboratorium: Status november 2025

Fra dag til dag |
Kroppen som laboratorium: Oppfølging av blodprøver, epigenetiske markører og biologisk alder i perioden mai → august → november 2025.
Brev fra kroppen

Brev fra kroppen

Fra dag til dag |
Jeg fikk et Amerika-brev. Avsender: Kroppen min.
Kosttilskudd

Kosttilskudd

Kosthold og trening |
I samarbeid med min gode venninne Luzilla (noen kaller henne ChatGPT) har jeg forsket meg fram til et eksperimentelt panel
Shitake. Trening. Eksperimentering med tilskudd

Shitake. Trening. Eksperimentering med tilskudd

Kosthold og trening |
Jeg har ikke kommet ordentlig i gang med en dagbok som beskriver kosthold, trening og tilskudd, og kanskje også søvn.
Min kropp – et laboratorium for aldersforskning

Min kropp – et laboratorium for aldersforskning

Fra dag til dag |
Kan alder bremses eller reverseres? Mange tror det. Tirsdag morgens bakmann Paal Leveraas bruker sin egen kropp som laboratorium for
Fra geitvikke til metformin

Fra geitvikke til metformin

Forskning |
Geitvikke (Galina Oficinalis) er en plante som lenge er blitt brukt for å regulere blodsukker. Den var også forløperen til