«Serriøst, mormor??!!»
Jeg har nettopp prestert en lite grasiøs forsering av et hinder i klatreparken vi befinner oss i, og niåringen er IKKE imponert. Hun kikker litt nærmere på meg, og jeg ser at det glimter skøyeraktig til i øyekroken før hun setter inn nådestøtet: «Å ja, du er i sekstiåra du nå…»
Jeg holder blikket hennes og stirrer trassig tilbake mens jeg tenker: «Ja da, og der skal jeg være i mange år til, men du må ikke bedømme en fisk ut fra evnen den har til å klatre i trær!»
Født uten spenst
Evnen til grasiøst å forsere fysiske hindre har aldri vært en av mine styrker. Selv om jeg var lita og lett i oppveksten, ble jeg også født uten spenst. Min største fiende på skolen var springbrettet og kassa vi skulle hoppe over. Brettet var ondsinnet og kassa høy som et fjell og bred som ei låvedør. Disse to gjorde garantert sitt til at gymkarakteren ble som den ble.
Heldigvis hadde jeg et klart hode, god hukommelse, og tidlig både lese- og skriveglede, og fikk min mulighet til å blomstre gjennom det. Denne gleden har jeg fortsatt.
Go’fotteorien
Da Nils Arne Eggen introduserte go’fot teorien, var det nettopp for å minne oss på at vi må forvalte de ressursene vi har godt, fokusere på egne og andres styrker og gjøre det beste ut av dem. Gjennom denne tilnærmingen henter vi også mot og kraft til å bevege oss ut av komfortsonen iblant og gjøre ting vi ikke er fullt så gode til (som for eksempel å klatre).
Ulempen er at vi tidvis møter mennesker som ser oss ut fra sin modell av verden, en verden vi ikke strekker til i.
Niåringens kommentar er helt ufarlig, både fordi vi har en relasjon bygget på kjærlighet og tillit, og fordi hun er i en alder der voksne mennesker hun kjenner, er svært disponert for å skape pinlige øyeblikk.
Jeg leverte på dette punktet, og fikk som fortjent.
En ordentlig sjanse til å lykkes
Når vi i arbeidslivet møter andres oppgitte blikk over noe vi ikke mestrer eller ikke forstår, har det en helt annen effekt på oss. Opplevelsen kan fort skape en usikkerhet på om vi kanskje ikke holder mål eller er verdt å satse på i det hele tatt.
Da er det lov å spørre om vi kanskje akkurat nå blir målt på et felt det ikke er rimelig å forvente at vi skal mestre, i hvert fall ikke enda? Kanskje har vi akkurat gjort noe for første gang? Eller vi mangler verktøy, ferdigheter eller handlingsrom?
Min gode samarbeidspartner og arbeidsrettsadvokat Kari Bergeius Andersen har et fast uttrykk om dette på kursene vi holder sammen:
«Arbeidstakere skal ha en ordentlig sjanse til å lykkes i jobben sin. »
Ta om mulig en avsjekk på om skalaen du blir målt etter, er en skala du både kan og vil leve opp til hvis du strekker deg litt til. Eller opplever du som meg i blant, at du er en fisk som blir målt etter evnen til å klatre i trær? Da er du nemlig bra nok, men måleskalaen er feil. Det kan bli inngangen til en god samtale.
