Foto: Wikimedia Commons

Er du en katastrofevarsler? Lær deg å oppdage når du utøver kunsten å katastrofere, og finn ut hvordan du kan minimalisere effekten.

Mange inviterer daglig, og uten å vite det, katastrofer inn i sitt liv. Den utløsende faktoren er gjerne at du har en utfordring foran deg, og så begynner fantasien å løpe. Du forestiller deg det verste som kan skje, og før du vet ordet av det er du fanget i en psykologisk skruis, hvor bare store kraftanstrengelser – eller noen smarte tricks – kan få deg ut i åpent hav igjen.

Mine favorittkatastroferinger er knyttet til behovet for at selskapet mitt skal få stadig nye oppdrag, denne måneden, neste måned og måneden etter det igjen. Derfor syns jeg ikke at jeg kan si nei til noenting. Jeg tenker:

jeg kan ikke si nei til oppdraget,
da blir kanskje oppdragsgiveren snurt på meg,
så får jeg bare de vanskeligste oppdragene neste måned,
så greier jeg ikke å levere dem,
så gir de meg ikke flere oppdrag i det hele tatt,
så sprer ryktet seg om at jeg ikke duger,
så får jeg ingen oppdrag av noen,
så tjener jeg ingen penger,
så ryker samboerskapet,
så blir jeg hjemløs,
så slår jeg meg på flaska,
så blir jeg uteligger,
så begraver de meg i en navnløs grav om få år.

Det ser nesten litt komisk ut når det presenteres på den måten, ikke sant? Likefullt lever mange seg daglig gjennom denne typen katatstrofevarsling, og resultatet er ikke vakkert. Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi tilbake mer eller mindre paralysert. For sikkerhets skyld dropper vi å ta den tøffe beslutningen denne gangen også, vi fortsetter å gjøre det samme i dag som vi gjorde i går, med samme resultat som i går. Vi spiller de sikre kortene og lar være å utforske det nye og uprøvde.

Dette kan ikke fortsette, dere. Ikke bare gjør det oss til mindre tilfredse mennesker, det gir oss også en altfor tidlig død. En studie fra 1998 av psykologen Christopher Peterson konkluderte med at katastrofering kan knyttes til en økt dødelighet før fylte 65 år. Katastrofevarslende menn var verst stilt, med en 25 prosent høyere sjanse for å dø før 65 enn menn med andre livsanskuelser.

Katastrofevarslerne er – paradokalt nok – særlig utsatt for å dø som følge av ulykker. Eller katastrofer, som de selv ville kalt det.

Her er to ulike metoder for å skru seg ut av denne psykologiske skruisen:

  1. Skriv ned hele katastroferingsprosessen, som i eksempelet jeg ga over. For hvert av disse stegene estimerer du sjansen for at det skal skje deg. I eksempelet over er sjansen for at oppdragsgiveren skal bli sint på meg kanskje 20 prosent (0,2). Sjansen for at han derfor bare vil gi meg de uløselige oppdragene neste måned er ikke så høy, kanskje 0,05. Slik fortsetter man, og når alle sannsynlighetene er estimert, vil sannsynligheten for at katastrofen skal inntreffe fremkomme ved at du multipliserer tallene med hverandre (0,2 x 0,05 x …). Da oppdager man fort oppdage at sjansen for at de skal begrave meg i en navnløs grav om få år er forsvinnende liten.
  2. Den andre metoden Michael anbefaler er raskere og mye morsommere. Reis deg opp, hiv armene dine i været og erklær høyt og tydelig: Så fascinerende! Du vil oppdage at du hopper inn i en annen psykologisk modus – det setter fokus på at du kanskje tar deg selv litt for høytidelig, og snur skruisen fra å drive deg nedover i dypet til å løfte deg opp og lære av situasjonen.

Og som Mark Twain sa: Jeg har hatt mange problemer i mitt liv, og de fleste av dem skjedde aldri.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: