Jeg fikk nylig svar på de to epigenetiske testene jeg tok i august. Det tok lang tid, mer enn to måneder, men når det først kom tilbake, var det som å få et Amerika-brev fra kroppen min hvor den forteller hvor den har vært de siste månedene og årene, og slik den fortsatt husker sin egen tilstand.
TruDiagnostic, laboratoriet bak testene, måler ikke blodverdier i vanlig forstand. De leser av små kjemiske «post-it-lapper» på DNA-et mitt – såkalte metyleringsmønstre – som forteller hvordan genene mine har blitt slått av og på gjennom livet. Kosthold, søvn, stress, medisiner, miljø – alt etterlater et slags fingeravtrykk i epigenomet.
Derfor sier disse rapportene mer om hvem jeg har vært over tid enn hvem jeg er i dag.
Når blod og biologi ikke helt er enige
En av de første tingene Ruth fra Epivity og jeg la merke til, var et merkelig avvik. Blodprøvene mine viser lavt LDL-kolesterol – takket være statinbruk og ganske ryddig kosthold. Men den epigenetiske rapporten viser LDL «skyhøyt», i 98. persentil.
Jeg ba Ruth sjekke med laboratoriet, og svaret var både teknisk og fascinerende: Det epigenetiske LDL-nivået viser ikke hva som flyter i blodet akkurat nå, men hvordan cellene mine har regulert fettmetabolismen over tid.
Kort sagt: DNA-et mitt husker tidligere perioder med høyere kolesterol og oksidativt stress.
Det er et biologisk ekko – en langtidseffekt, ikke en akutt tilstand.
Så mens blodet forteller meg hvordan jeg har det i dag, forteller epigenetikken hvordan kroppen min husker at jeg hadde det.
Når tall får ny betydning
Laboratoriet delte også noe interessant om presisjon. De innrømmer at noen markører er svært nøyaktige – som HbA1c og CRP – mens andre er mer «filosofiske», som ApoB, spermidin og vitamin E. De kan vise retning, men ikke nødvendigvis eksakte nivåer.
Det er ikke feil – det er bare biologiens måte å si: Dette er komplisert.
Hva jeg tar med meg
Når jeg ser på helheten, forstår jeg at jeg ikke er veldig dårlig stilt. Noe er beroligende, noe motiverer til fortsatt økt innsats:
- Jeg eldes saktere enn klokken – 0,84 biologiske år for hvert kalenderår.
- Inflammasjonen er lav – cellene mine er stort sett fornøyde.
- Mitokondriene er stresset – der må jeg jobbe videre med søvn, faste og restitusjon.
- NAD+-syklusen er litt ute av balanse, kanskje fordi jeg har tatt for mye nikotinamid (vitamin B3).
- Stresssystemet mitt er litt overtent, dopamin og driv på høyt gir.
- Kondisjonen er midt på treet – det enkleste og mest effektive stedet å begynne.
Ruths råd:
- Begynn med søvn og stressregulering før jeg hiver på nye tilskudd.
- NMN kan vente. Vitamin C, MCT-olje, sink og kollagen er trygt å fortsette med.
Helheten
Hvis det er én ting jeg tar med meg som læring her, er det en dypere forståelse for hvordan biologi og livshistorie henger sammen. Epigenetikken forteller ikke bare hvordan jeg eldes, men hvordan jeg lever med sporene av meg selv.
Den sier: «Dette er summen av dine valg så langt. Hva vil du gjøre med den informasjonen?»
Jeg liker det perspektivet. Jeg ser ikke lenger på rapportene som et sett med alarmer, men som et speil – et langsomt, tålmodig speil som viser retningen, ikke detaljene.
Neste steg blir å justere energihusholdningen: bedre søvn, mer bevegelse, mindre stress. Resten får komme som en konsekvens.

