Det er mer pus enn vamp over Vampus, kåret til Norges beste blogger.

Hun går ikke, hun glir inn på mitt kontor.

Håret er satt opp i en stram hestehale, og hun er ikledd en stor, varm vinterkåpe, jeans, et høyreblått skjerf, og – hold deg fast – sko som …

– Ikke ta bilde av skoene mine!, mjauer hun bedende.

Hun smyger seg ned i den røde sofaen.

Jeg skal tilbringe den neste timen med Heidi Nordby Lunde, bedre kjent som selveste Vampus, bloggsfærens ukronede dronning. 33 år, singel, med katt og 50 par sko.

Bloggen hennes har mer trafikk enn mange norske lokalaviser. Telleren hennes logger stadig vekk besøkende i tall som slutter på tusen. Fansen kommer for å lese om de siste pikante, sjokkerende, pusete, vampete, rampete og/eller rebelske avsløringene i livet til en smårølpete, festglad kvinne på Grünerløkka.

– Tusen mennesker å snakke til hver dag er ganske mange det, sier hun. – Ikke minst når du ser hva jeg skriver om: Fra politiske utspill til ræl, fyllehistorier og prat med katten.

– Hva er hemmeligheten?

– Hemmeligheten ligger i variasjonen, fra skarpe politiske utfall til personlige innblikk i livet mitt, på godt og vondt. Det har også med gjenkjennelighet å gjøre. Mange bloggere skriver like bra, men jeg er kanskje skarpere, og provoserer. Folk blir jo helt krakilske.

Ut av skapet
Inntil for noen uker siden var Heidi Lunde bare kjent som den anonyme bloggeren Vampus. Det var en gammel profet som lokket henne ut av den komfortable anonymiteten.

Hun lot seg opprøre av bråket rundt karikaturtegningene av Muhammed og valgte å publisere tegningen på sin egen blogg, samtidig som hun oppfordret andre til å gjøre det samme.

I anledning publiseringen, valgte hun også å stå frem med fullt navn.

«Onsdag 1. februar 2006: VamPus heter Heidi Nordby Lunde og oppfordrer fortsatt alle bloggere til å publisere bilder av profeten Muhammed. Det er uholdbart med selvpålagt sensur for å tekkes morderiske terrorister som ikke skyr noen midler for å bli hørt.

Den vestlige selvsensuren, aksepten og toleransen for en urett som ikke rammer dem selv må stoppe nå. Vi forhandler ikke med terrorister i en flykaprings- situasjon, men er villige til å kaste våre prinsipper over bord mot regimer som undertrykker millioner av mennesker?

Skal vi være solidariske med den undertrykte befolkningen eller med deres diktatorer?»

– Hva er forskjellen på da du var anonym og nå?

– Som anonym kunne jeg strekke strikken lenger. Det handler ikke om å beskytte meg selv, men å beskytte de jeg skriver om. Det er en stor anonym mobb der ute, dette er ingen fortrolig samtale mellom meg og bestevenninen.

Likevel er det lite Vampus er uvillig til å dele med fansen.

«Torsdag 5. januar 2006: Det ser ut til at VamPus har fått alle fyllegenene i familien.

Muttern begynner å oppføre seg som en full brudepike bare hun får ett lite glass hvitvin innabords, at hennes far hadde vondt i hodet etter 40-års laget sitt er antakeligvis bare et rykte, mens mormor begynner å fortelle vitser bare man viser henne etiketten på en sherryflaske.»

Møtte faren etter 17 år

– Hvor går grensen for hvor langt du vil slippe folk inn i livet ditt?

– Nei, der er det ingen klare grenser. Grensen i dag går i det å følge opp møtet med faren min, som jeg nettopp har truffet igjen for første gang på 17 år. Mange har lurt på hvordan det skulle gå. Det er mye omsorg hos leserne, folk ønsket at det skulle gå bra. Jeg la ut en liten sak på at nå skulle jeg møte ham. Men å følge opp det tettere ville føles for nært.

– Hvorfor har du ikke snakket med faren din på 17 år?

– Det er en kombinasjon av tilfeldigheter, – dårlig kommunikasjon, en dårlig skilsmisse, foreldre som ikke snakker sammen. Jeg var hos ham igår, da møtte jeg også min stemor igjen. Det var utrolig interessant. Vi er alle enig i at det er latterlig at det har gått 17 år, men plutselig har bare tiden gått.

– Hva var bakgrunnen for at dere fikk kontakt igjen?

– Både faren min og jeg hadde trodd at vi skulle møtes på gaten. Så møtte jeg min stebror på byen, sønnen til min fars kone. Han og hans søsken har lenge hatt en enighet om at hvis de møter meg eller søsteren min på gaten, så skal de virkelig bare ta tak i oss. Og det gjorde han. Jeg fikk en veldig hyggelig og varm velkomst. Jeg er litt satt ut ennå, det er mye på en gang, både jobb og ny familie. Plutselig har jeg fått seks tantebarn og en helt ny familie. Det er som å få en pakke på julaften. Masse forventninger og spenning.

– Så møtet med din far markerer grensen for hvor mye du vil dele. Men nå sitter du jo og forteller meg dette?

– Ja, men det blir litt annerledes. Det inngår i en større kontekst. Ellers spør folk meg og lurer fælt: Var det grining og bla-bla-bla. Men det har ikke de noe med.

– Var det grining?

– Nei, ha-ha.

Mistet jobben

Muhammed-historien kostet Vampus jobben. Bak bloggenavnet gjemte det seg nemlig en ganske ordentlig kommunikasjonsansvarlig i et virkelig veldig ordentlig selskap.

Hun stod på lønningslisten til «et ledende globalt konsulentselskap innen management, system og teknologi».

Da det virkelige navnet hennes ble kjent, skjønte kolleger som har lest morsomme beskrivelser fra firmafester på Vampus-bloggen, plutselig hvorfor det virket så underlig kjent.

«Mandag 20. juni 2005 – Urk. Ja. VamPus var på Sommerfest med jobben. Nei. VamPus var ikke på jobb fredag. Fortsatt lever hun i total uvisshet om hva hun har gjort for å blamere seg selv i løpet av kvelden…

Husker vagt at jeg sto og ropte “Bush er kul” for å holde myggen unna. Blodsugere suger ikke på andre blodsugere..og det virket faktisk!»

«Fredag 28 oktober 2005: Jeg hadde noe på hjertet for å gå fra gratis øl for å fortelle dere… Veeeeent litt. Gratis øl? Et øyeblikk!

*stor slurk* Jo. VamPus kommer antakeligvis ikke til å jobbe her så mye lenger, men i dag.. med DE presentasjonene. VamPus har litt vanskelig for å bytte jobb.

Disse menneskene er jo fantaskiste. Fanksirbks3.Øhm. Fantastisky… et eller annet. I iiii hvertfall. Nevnte jeg gratis øl?»

Det var nok ingen bombe at konsulentselskapets kommunikasjonsstrategi ikke er helt på linje med Vampus sin.

– Du fikk sparken da de fikk vite at det er du som er Vampus?

– Det ble dråpen. Det ble plutselig veldig tydelig hva jeg hadde drevet med, og det ble klart for meg hvor mitt egentlige engasjement lå. Når jeg ikke får de resultatene jeg vil ha i en jobb, vil jeg heller gjøre noe annet. Men jeg fikk ikke sparken, akkurat. Hadde jeg hatt ønske om en karriére der, ville dette vært synd. Men det er ikke det jeg skal drive med. Det var nesten valget mellom blogging, eller det å skrive, og jobben som markedssjef, og da valgte jeg skrivingen. Dette ble det dyttet jeg trengte for å komme videre.

– Hvor går veien videre?

– Jeg vil se om bloggen min kan kommersialiseres, og kanskje involvere meg i andre bloggprosjekter. Kanskje skrive litt mer ordentlige artikler, ta Vampus videre, fornye språket, og fornye innholdet. Jeg kan tenke meg å prøve meg på litt større formater også. Men det har vært så innmari mye i det siste, nå lar jeg tingene flyte en stund, så får vi se se hva som dukker opp. Kanskje jeg må skrive om puppene til Aylar likevel. Eller kanskje jeg skriver en bok.

– Hvor er du om ti år?

– Hehe, forhåpentligvis i en penthouse-leilighet i New York, men sannsynligvis fortsatt i en toroms på Grünerløkka.

Heidi vs. Vampus

– Livsstilen din, er den sånn du beskriver den, eller smører du litt ekstra på?

– Den er nok ganske tett opp til. Jeg er på byen 2-3 ganger i uka. Men det er jo litt forskjellig, noen ganger tar jeg en øl og er hjemme litt over midnatt. Men det er jo ikke ofte da. Jeg vet ikke hva folk ser for seg, om de tenker at jeg jevnlig frekventerer de stiligste stedene i Oslo og sånn, men det handler jo i første rekke om å gå ut og treffe venner. Er du samboer med barn, er jo ikke dette en bærekraftig livsstil.

– Ser du for deg selv med samboer og barn?

– Nei, jeg er godt fornøyd med katten min. Nå har jeg jo også fått tantebarn.

– Hva er forskjellen på Vampus og Heidi Lunde?

– Vampus høres litt kulere ut, det blir en stilisert utgave av meg selv. Når jeg skriver, skriver jeg om de gangene det skjer noe, de gangene jeg er ute på byen, ikke de lange kjedelige kveldene jeg sitter hjemme og leser faglitteratur, eh, nei, kanskje ikke faglitteratur.

– Hva er det du ikke viser, noe som ville virke ødeleggende for imaget til Vampus hvis vi fikk vite det?

– Egentlig ingenting. Men det som kanskje ville vært mest ødeleggende, ville vært om jeg fikk meg en kjæreste eller samboer, og begynte å skrive søte historier om lange tv-kvelder hvor vi sitter og holder hverandre i hånda.

– Ja, hvordan er det egentlig? Har du kjæreste?

– Neida, men … nei. Jeg er singel.

Høyre-Heidi

Vampus er et politisk dyr med sterk slagside mot høyre. Et av hennes største forbilder er tidligere president i USA, avdøde Ronald Reagan.

– Jeg leste boka «Ronald Reagans Greatest Speeches». Den skulle etter min mening bare hett «Greatest Speeches». Her i Norge ser man Reagan som en b-skuespiller som ble president, men det bildet er svært feil. Han var først og fremst politiker, og var guvernør i California, verdens femte største økonomi, før han ble president. For oss som driver med kommunikasjon er Reagan «The great communicator».

Hun er skeptisk til dagens politiske regime i USA, men har stor respekt for de bidrag landet har gitt menneskeheten forøvrig.

– Alle som har et minimum av kunnskap om USA vet at det ikke bare er McDonalds og Disney. Flertallet av kulturuttrykk kommer fra USA, jazz, blues, rap, film, de sterkeste systemkritikerne kommer fra USA, – europeiske kritikere låner sine argumenter fra dem – hippie-bevegelsen, miljøbevegelser, antiglobalisering, verdens største intellektuelle, forfattere. Hvor dro europeiske kunstnere når kunsten var forbudt i Europa?

Vegetarianer

Mindre respekt har hun for USAs karibiske nabo, Cuba, hvor hun tilbragte seks uker av en seks måneder lang reise for noen år siden.

– Jeg gikk på universitetet der, og det var en selsom opplevelse. Et land som bare utdanner leger, og legene tjener bedre på å tigge penger av turistene enn å jobbe som lege.

Om Vampus gir aldri så mye assosiasjoner til et rovdyr, er Heidi Lunde upassende nok vegetarianer.

– Det var ikke lett å være vegetarianer på Cuba. De driver rovdrift på dyr, men har til de grader vanskjøttet landbruket at de – til tross for et fantastisk klima, og gode forhold – har store problemer med å skaffe til veie frukt og grønt, sier hun.

– Men jeg er glad jeg dro dit. Jeg ville dra før Castro faller og amerikanerne gjør det om til et disneyland.

Porno-Heidi
I 1995-96 skapte Heidi og noen venninner et svare rabalder da de nærmest på impuls startet aksjonern Kvinner for porno. Det var en motreaksjon til kvinnegruppa Ottars sterke fokus på porno, noe som blant annet resulterte i underlige razziaer og høringer med gråtende stortingspolitikere.

– Vi holdt på i to år, til slutt var jeg drittlei, det var de samme folkene, de samme argumentene, bare på nye steder. Og det var jo ikke akkurat folkeaksjonen for porno, vi var fem jenter.

Engasjementet som fikk 22 år gamle Heidi Lunde til å skrike ut for porno bunner i det samme som fikk 33 år gamle Vampus til å hyle mot sensurering av Muhammed-karikaturene.

Begge deler handler om klassiske liberale verdier som individets frihet ytringsfrihet.

– Jeg mener at dersom et menneske ønsker å jobbe i pornoindustrien, må vedkommende kunne gjøre det. Når man skal forby noe bør man ha en god begrunnelse. Det er et paradoks at man kan se de verste voldsfilmer spekket med ting som er ulovlig å gjøre i beste sendetid på TV, men når to voksne mennesker har sex slik de har lov til å ha, så blir det slått ned på.

– Men nå er vel kampen for porno vunnet?

– Utfordringen i Norge er at ingen egentlig forstår at porno faktisk har vært forbudt fram til Høyesterett i fjor avgjorde at bilder av pornografi ikke er straffbart. Levende bilder er fremdeles forbudt. Når du sier porno, tenker folk barneporno og dyreporno, og dette er kvinnegruppa Ottars fortjeneste. Når jeg da sier at det faktisk er forbudt å vise to voksne samtykkende mennesker ha sex, sier folk at det får man jo overalt. Ja, det gjør man, men det er faktisk forbudt.

Myten

– Hvor bevisst har du vært i å bygge opp myten om deg selv?

– Ikke i det hele tatt. Det har falt på plass litt etter litt av seg selv. Og hva om myten for en gangs skyld er sann? Jeg er den jeg presenterer meg som på bloggen, men i tillegg går jeg på do og pusser tennene som alle andre.

– Hvordan er det å være kjendis bare i kraft av seg selv?

– Nå er ikke jeg kjendis da. Om noen måneder kan jeg være glemt. Man skal ha sine fifteen minutes of fame, men nå har jeg vel brukt opp de femten minuttene.

– Tror du det?

– Nei, hehe, det var bare mitt forsøk på å være ydmyk. Det gikk visst ikke så bra.

– Men det er ikke et mål i seg selv å stå i rampelyset. Jeg synes det mangler en stemme i den norske debatten. Det er ikke sikkert det er jeg som er den stemmen. Ofte må man ha litt obskure personer som kan trykke litt på før man får de seriøse på banen. Kanskje det er jeg som er den obskure stemmen akkurat nå.

– Jeg røykte hasj på TV, startet Kvinner for porno, dro Muhammed-saken, ytringsfrihet – alle de morsomme sakene, de tar jeg. Jeg har ikke noe å tape på dette her, selv om konsekvensene er mye større nå enn for ti år siden, Jeg tenker som så at når ingen andre gjør det, vel, så får jeg gjør det jeg da.

Sko

– Er det noe vi ikke har snakket om nå?

– Nei. Eller jo. Sko.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Meld deg på her. 

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This
%d bloggere liker dette: