Jakten på evig liv

Jakten på evig liv

Utenfor vinduet på arbeidsrommet er det svart natt. Bare to vinduer i nabogården er opplyste. Mot dem står den svarte silhuetten av den nå bladløse bjørka og spriker med knokkelaktige grener.

Mellom knoklene skimter jeg et menneske. Et speilbilde. Jeg ser en middelaldrende, gråhåret mann.

Det er ikke meg.

Eller jo, selvsagt er det meg. Men utsiden stemmer ikke med innsiden. Der er fremdeles det meste av livet foran meg, ikke bak meg. Det bildet stemmer dårlig overens med hva jeg ser utenfor vinduet mitt.

Det er patetisk, jeg vet det. En kamp mot vindmøller. En drøm om evig ungdom.

Og jeg viderebringer en sterk tradisjon. For slik har menn, og sikkert kvinner også, sittet i årtusener og fundert over livet og dødens problem.

Men der generasjonene før oss ubønnhørlig måtte dø, skimtes det for vår generasjon et svakt, blafrende lys i enden av tunnelen. For første gang i menneskehetens historie ser vi konturene av en løsning på dødens problem. Det er ikke usannsynlig at mange av oss som lever i dag kan forlenge livet dramatisk ved hjelp av teknologi.

Så i vår tid er det grunn til å tenke gjennom dødens problem en gang til.

En av de som har gjort det er Yuval Noah Harari. I essayet «The War against Death» fra boken «Sapiens: A brief history of Mankind» skriver han: «Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Før vår moderne tid var døden et religiøst fenomen, vår uunngåelige skjebne som selve livet kretset rundt. Døden var den viktigste kilden til å finne meningen med livet.

Harari bruker Gilgamesh-myten som bakteppe for noen av sine betraktninger. Gilgamesh reiste til verdens ende i jakten på evig liv. I underverdenen lærte han at gudene hadde skapt døden som en endelig grense for mennesker. Det er deres endelige skjebne, og hver enkelt må lære å leve med det.

Så vi lærte å leve med døden. Våre beste hoder gjennom århundrer har ikke beskjeftiget seg med å bekjempe døden, men å finne meningen med den.

«Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Inntil nå.

I dag bruker noen av planetens beste hoder sine intellektuelle ressurser til å fravriste døden sine hemmeligheter, slik at den kan bekjempes eller i det minste holdes tilbake. Og pengene strømmer på fra patetiske aldrende milliardærer som kanskje selv har sittet bøyd over en datamaskin, dypt rystet etter å ha fått et glimt av speilbildet i vinduet.

Som Sergey Brin, en av Googles grundere, som har som mål å kurere død. Eller Peter Thiel, Paypal-grunderen, som har uttalt at han vil bli 120 år gammel og legger pengene sine inn i oppstartselskap som kanskje kan hjelpe ham med det. Eller Bill Maris, enda en Google-milliardær, som mener at det er fullt mulig å leve i 500 år. Eller den mest ekstreme av dem alle, Dmitry Itskov, en russisk entreprenør som planlegger å leve i 10.000 år.

Pengene og dedikasjonen til de som eier dem gir resultater. Det kan hende vi kan løse det tekniske problemet. Og når det er løst, får vi antagelig noen nye problemer. Hararis oppfølger til Sapiens, «Homo Deus: A brief history of Tomorrow», løfter fram noen av dem.

Et av dem er hvordan vår sosiale strukturer påvirkes når tipp-tipp-tipp-tippoldefar lever side om side med sine etterkommere i mange generasjoner.

Et annet er hvordan ulikheter vil eskalere når de som har penger nok kan kjøpe seg evig liv, mens resten må dø av sykdom og alderdom.

Et tredje er i forlengelsen av de livsforlengende teknologiene: kan vi utvikle teknologi som forbedrer eller erstatter basale funksjoner, som lever, nyrer og lunger, kan vi snart bygge teknologi som gjør oss supersmarte også. Men igjen, først og fremst for de som har penger. Vil en ny art overta jorden, et gudelignende supermenneske? En Homo Deus?

Og dette er selvsagt bare begynnelsen. Fremtiden er skummel og løfterik. Det kan gå veldig galt og det kan gå veldig bra. Eller begge deler. Helst begge deler.

Tankefull løfter jeg igjen blikket mot bjørkeknoklene utenfor vinduet.

Jeg smiler til gamlingen der ute.

«Det ordner seg», hvisker jeg. 

«God tirsdag.» 



Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er redaktør av Tirsdag morgen og gründer i Leveraas AS. Han var gründer av digi.no. I dag kaller han seg coach og journalist, med kommunikasjon som en rød tråd. Ta kontakt med Paal enten du trenger en sparringpartner i ditt lederskap eller en som kan hjelpe deg å få budskapet ut i verden. Eller begge deler.

 

 

 

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Jeg leser «The Inevitable», en bok av Kevin Kelly. Han forklarer på en overbevisende måte de teknologiske kreftene som former vår fremtid – og nåtid. 

Jeg er ikke ferdig med boken, men en liten perle vil jeg gjerne dele allerede nå: De syv stegene av erkjennelse fram til en algoritme, robot eller datamaskin overtar jobben din. Og den neste. Og den neste.

Litt tilpasset og fornorsket av meg, ser den slik ut:

Du sier:

  1. En algoritme kan aldri utføre min jobb.
  2. OK, den kan gjøre litt av den, men ikke alt.
  3. OK, den kan gjøre alt jeg gjør, men trenger meg til å fikse den når den bryter sammen.
  4. OK, den bryter aldri sammen mer, men jeg må lære den nye ting.
  5. OK, den kan lære selv. Det var i alle fall ikke en jobb egnet for mennesker.
  6. Nå har jeg en ny jobb, jeg tjener bedre og har det mer gøy, og jeg kan med sikkerhet si at …
  7. … gå til punkt 1

«The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future», Kevin Kelly, tidligere redaktør av Wired.

 

 

Selvbedrag som forretningsidé

Selvbedrag som forretningsidé

En virksomhets suksess er omvendt proporsjonal med de ansattes evne til selvbedrag.

I hvertfall om man skal tro boken «Lederskap og selvbedrag», skrevet av Arbinger Institute.

«Verden vil bedras», sier vi, og kunne kanskje tilføyd: «Og hvis ingen andre vil bedra oss, får vi gjøre det selv». For så gjerne vil vi iblant tro noe vi vet ikke er sant at vi overbeviser oss selv om at det er sant likevel.

Selvbedrag er en mekanisme i oss mennesker som ikke lett lar seg forklare rasjonelt. Det å bedra noen innebærer jo at du bevisst får noen til å tro på noe bedrageren vet ikke er sant.  Siden selvbedrageren er bedrageren og den bedratte i samme person, får hun seg selv til å tro noe hun vet ikke er sant.

Det høres vanskelig ut, men det skjer altså i oss alle hele tiden. Verdensomfattende virksomheter er fundert på vår evne til selvbedrag. Bransjer som reklame, finans og religion ville ikke eksistert uten dette medfødte talentet vårt.

Men selvbedrag er skadelig. Ikke bare overfor deg selv, men også overfor omverdenen. Nå er det mye som tyder på at det heller ikke er lønnsomt. Premisset i boka «Lederskap og selvbedrag» (original «Leadership and Self Deception», norsk oversettelse nylig på Flux Forlag) er at under ellers like forhold vil den bedriften som takler ansattes selvbedrag best være den suverene vinneren.

Bokas hovedperson er Tom, nylig ansatt som divisjonsdirektør i et stort konsern, Zagrum Corp. Introduksjonsprogrammet for nye ansatte i denne bedriften innebærer noen heftige doser samtaleterapi i regi av en av visepresidentene i selskapet. Det er disse samtalene vi følger gjennom boka. Målet er å lære Tom opp i bedriftens «hemmelige våpen», å sprenge seg ut av «boksen» vi alle har en tendens til å ramle inn i.

«Du har et problem», sier Bud til Tom, som nesten får hjerteinfarkt. Han har sett seg selv som en fremadstormende karriéremann, og nå forteller en av toppsjefene i firmaet han beundrer så sterkt at han har et problem. «Problemet er at du ikke vet at du har et problem», fortsetter Bud.

Så er vi i gang med å avsløre lag for lag hvordan Tom bedrar seg selv, og vi ser også hvordan han vokser som menneske gjennom denne prosessen. Det handler ikke om å bryte ned, men om å skape bevissthet.

Arbinger Institute har gjort det til en livsoppgave å bekjempe selvbedrag. På hjemmesidene peker de på at selvbedrag er en viktig komponent i de fleste konflikter. Instituttet definerer selvbedrag som at du benekter at du har et problem.

Boka har en enkel form, nesten naiv, men noen ganger er det enkle det beste.  Jeg tror at svært mange ledere ville få noen solide aha-opplevelser gjennom denne boka. Selv vurderer jeg sterkt å gi den i julegave til ledere jeg kjenner.

Denne artikkelen er tidligere publisert i min spalte i Computerworld Norge.

 

Pin It on Pinterest