Julen 2017

Ukebrevet Tirsdag morgen tar noen ukers kunstpause. Takk for at du følger bloggen og abonnerer på ukebrevet. Min lille gave til deg er et utvalg ukebrev jeg er litt ekstra godt fornøyd med. Håper du blir det også. Under er de beste ukebrevene fra 2017. Også tilgjengelig som PDF.

God jul, og gode nye tirsdager i 2018!

Hvordan er det å ri på en lysstråle? Spørsmål forandrer din verden. Ikke svar

Hvordan er det å ri på en lysstråle? Spørsmål forandrer din verden. Ikke svar

Hvor ville menneskeheten vært i dag om ikke Albert Einstein hadde spurt seg selv hvordan det er å ri på en lysstråle?

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men i blant har jeg et forklaringsbehov for karrieren min. Veien fra journalist til coach er ikke alltid like innlysende. Men det fins en rød tråd, og det er spørsmålene. Jeg har alltid fått betalt for å stille spørsmål, og overlate til andre å gi svar.

Det har vært ment halvveis som fleip, men jeg ser at det er noe viktig i den observasjonen.

Gode svar er det nok av.

Det er mye lengre mellom de gode spørsmålene.

I boken «The Inevitable» reflekterer forfatteren Kevin Kelly over hva spørsmålene betyr for vitenskapen.

«Hvis vår kunnskap vokser eksponentielt på grunn av nye vitenskapelige verktøy burde vi snart slippe opp for gåter», skrive han og påpeker at det ikke er sånn det er. Tvert i mot. Hvert nytt svar åpner for en flom av nye spørsmål og synliggjør områder vi ikke en gang visste at det var noe å vite om.

«Med andre ord er vitenskap en metode som først og fremst utvider vår uvitenhet, ikke vår kunnskap», skriver han.

Da Einstein som guttunge lurte på hvordan verden ser ut når du rir på en lysstråle var vi i starten av et århundre hvor menneskeheten skrelte lag på lag av en løk av stadig nye spørsmål. Det ga oss relativitetsteorien og atomfysikk og mye mer jeg ikke er kompetent til å gi svar på.

Men en ting forstår jeg: vi er ennå langt fra kjernen av den løken.

Og det startet med et skikkelig nerdete spørsmål.

I arbeidslivet belønnes i første omgang din evne til å gi svar. Jo bedre svar du greier å finne, jo raskere rykker du opp i gradene. Gitt, selvfølgelig, at du har et par andre kvaliteter også.

Men på et visst tidspunkt på karriérestigen blir din evne til å gi svar en utfordring. For plutselig en dag sitter du der som leder av en haug andre dyktige svarprodusenter.

Det krever for mange en mental kraftanstrengelse, spesielt hvis du ser at svarene du får har en lavere kvalitet eller en annen lukt og farge enn du selv som fagperson ville produsert.

Men hver gang du overkjører en av dine ambisiøse medarbeidere med et svar som er bedre enn de selv har funnet, så dreper du også litt av deres motivasjon.

Derfor handler ofte overgangen til en ny lederrolle om en overgang fra å være han som har alle de gode svarene til han som har alle de gode spørsmålene.

Det kan være skikkelig tøft.

God tirsdag.

Kilder og inspirasjon

I boken The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future (anbefales!) reflekterer Kevin Kelly over verdien av gode spørsmål. Det har vært en inspirasjon for dette ukebrevet. Han har en liste over hva som gjør et spørsmål til et godt spørsmål, og den er slik:

Et godt spørsmål …

  • bekymrer seg ikke over om svaret er korrekt
  • kan ikke besvares øyeblikkelig
  • utfordrer eksisterende svar
  • er et spørsmål du desperat ønsker svar på straks det er blitt stilt, men du hadde ingen anelse om at du brydde deg før det ble spurt
  • krever nye territorier for tenkning
  • gir nye rammer til egne svar
  • er frøet til innovasjon i vitenskap, teknologi, kunst, politikk og næringsliv’
  • er en sonde, et hva-hvis-scenario
  • balanserer på kanten av det kjente og det ukjente, er verken dumt eller åpenbart
  • kan ikke forutses
  • er et tegn på utdannelse
  • genererer mange andre gode spørsmål
  • kan bli den siste jobben en maskin lærer å utføre
  • er hva mennesker er her for

 

Karisma: Gave fra gudene eller enkle tricks? X-faktoren kan læres. Her er oppskriften

Karisma: Gave fra gudene eller enkle tricks? X-faktoren kan læres. Her er oppskriften

Fem slitne, svette menn ankom Memurubu. Portugiseren Diogo var nok mest sliten. Den elegante og veltalende herren var mer urban enn de fleste, og virket i det hele tatt underlig malplassert blant gråstein og lyng i Jotunheimen. Nå, etter hele 14 timer over Besseggen, var han og vi andre endelig fremme.

Om turen var lang, var den givende. Diogo var en av grunnene til det. Han var et av disse menneskene med dette mystiske «noe». En X-faktor. En aura. Der han kom skjedde det et umerkelig klimaskifte. Det føltes som et privilegium å være nær ham.

I resepsjonen på Memurubu skjedde det igjen. I løpet av sekunder hadde Diogo les mer…

Den nye lederens syv dødssynder Det krever en rak rygg å ha beina på bakken og hodet i skyene

Den nye lederens syv dødssynder Det krever en rak rygg å ha beina på bakken og hodet i skyene

Finnes det en parallell til «de syv dødssyndene» for ledere som bytter lederjobb?

Det høres dramatisk ut med dødssynder, eller kardinalsynder, som den katolske kirke kaller det. Men ledelse er en risikosport, og mange faller fra og støtes ut. Noe av grunnen kan være at de ikke hadde den nye lederens syv kardinalsynder i bevisstheten.

1 Troløshet

som i at du ikke gjør deg ferdig med tidligere forhold.

Et jobbskifte har likhetstrekk med les mer…

Ditt publikum har deg på «hallo»

Ditt publikum har deg på «hallo»

«You had me at ‘hello’», sier René Zellweger alias Dorothy til Tom Cruise i filmen «Jerry Maguire» fra 1996.

Senere har forskere vist at «hallo» faktisk er alt vi trenger å høre før vi gjør oss opp en mening om personen bak stemmen. Phil McAleer ved University of Glasgow og kolleger lagde 64 opptak med folk som leste en tekst. De strippet opptaket ned til ett ord, «hallo», og ba 320 mennesker rangere stemmen på 10 personlighetstrekk, inkludert troverdighet, dominans og attraktivitet.

Resultatene viste at vi i løpet av tiden det tar å si «hallo» gjør oss opp en forbløffende treffsikker mening om personen bak stemmen. 

les mer…

Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.

«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.

«Ingen svar?»

«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»

les mer…

Din beste dag

Din beste dag

Hvis du kunne velge en dag fra livet og leve den en gang til, hvilken dag ville det vært?

Det spørsmålet stilte Olof Röhlander mottakerne av sin «Termos i gryningen» forleden uke. Olof er en svensk foredragsholder og forfatter som hver mandag deler sine refleksjoner. Jeg varmer meg ofte på de korte, lette og inspirerende epistlene.

Han viste til et teaterstykke av Thornton Wilder, «Our town», som fikk Pulitzer-prisen for beste drama i 1938. Emily, en av karakterene, dør, men får vende tilbake til jorden for å gjenoppleve sin beste dag. Hun må velge, og velger sin 12-årsdag.

«Hvilken dag ville du valgt?», spør Olof.

Selv ville jeg valgt les mer…

Sigøynerdronningen, generallöitnanten og den arbeidsløse oljeingeniøren

Sigøynerdronningen, generallöitnanten og den arbeidsløse oljeingeniøren

«Uten jobben vet jeg ikke hvem jeg er», skrev han. Etter mer enn 20 år som ingeniør i oljebransjen hadde han mistet jobben. Det han ikke hadde sett komme var at han samtidig mistet mye av identiteten.

Mange kan kjenne seg igjen i følelsen av å miste seg selv sammen med jobben. Det handler om hvordan du ser på deg selv, men det handler enda mer om hvordan omverdenen ser på deg.

Min onkel triller piller på byens apotek. Han er så tynn og trist og blek, og triller hvite piller.

Da jeg for mange år siden sluttet i jobben som sjefredaktør i Computerworld Norge kjente jeg på det for første gang. Verden ble stille. Telefonene sluttet å ringe.

Det gikk opp for meg at det ikke var meg som person som var interessant, men den rollen jeg hadde.

Det føltes overraskende tomt og rart.

Samtidig ble det et spark bak for å gjenoppdage meg selv og hvem jeg egentlig er.

Andre har fortalt meg om lignende opplevelser, inkludert Sigrun Vågeng, toppsjef i NAV, som jeg intervjuet på vegne av HR Norge for en tid tilbake. Hun fortalte om hvordan det var da hun måtte gå fra en tidligere topplederstilling. «Da fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å stå uten jobb», sa hun. «Fra den ene dagen til den andre sluttet telefonen å ringe. Det ble stille.»

Sigruns strategi var å ha avtaler, hver dag. Min strategi var selvsnakking. Jeg fortalte meg selv at «Paal, du er ikke jobben din. Du er også far, bror, sønn, ektefelle, venn. Du er dine fritidsinteresser, og du er dine ord og handlinger fra dag til dag.»

Jeg ble aldri helt overbevist.

«Det er en grunn til at vi på engelsk er Human beings, ikke Human doings», var det en som sa til meg en gang.

Likevel tok jeg meg ikke så mye tid til å være, men skyndte meg videre til ting å gjøre.

For utover din nærmeste krets handler det ikke om hvem du er, men hva du gjør. 

Min tante baker kaker i byens bakeri. Hun er så rund og rød og blid, og baker bløte kaker.

Søndag, dagen før Arbeidets dag, gikk jeg en tur på Vestre gravlund. Det er et vakkert sted, verdighet og harmoni og fred hviler over de tusener som ikke lenger vandrer på jorden.

Mens jeg gikk der og leste mellom linjene om levde liv, slo det meg enda en gang hvor viktig nettopp arbeidet var for de døde.

Kirkegården er som en tidlig versjon av LinkedIn på stentavler, – om enn mindre selgende og uten påtrengende call to action-knapper.

Her er siv. ing. Even Per Aase og der er fabrikkeier Harry Normann Johansen. Det er apoteker Sverre Thürmer med frue og det er sorenskriver N. L. Nicolaysen.

Jeg forsøker å forestille meg hvordan livet til Generallöitnant Hans Peter L’Orange, Födt 8de Septbr. 1835, Död 31te Januar 1907, Chef for Trondhjemske Brigade. Generalstabschef. Kommanderende General  og hans kone Alvilde kan ha vært. Eller sigøynerdronningen Lola Karoli som har et gravsted en dronning verdig. «Hele verdens sigøynerdronning», står det på graven. Generaldirektør Erling Eriksen * 20-7-1893 ✝ 20-1-1967 har en mer diskret tilstedeværelse.

Min fetter fanger slanger til byens brannstasjon. Han er en underlig person. Han fanger lange slanger.

Veldig prangende er heller ikke graven til «Pressemannen Kåre Valebrokk». Den skarp-pennede redaktøren og angivelig nokså fraværende familiefaren mente selv de to ordene på graven hans er en grei oppsummering av liv og karriére.

«Fortsatt savnet», står det.

Sigøynerdronningen, generaldirektören, generallöitnanten og pressemannens graver forteller meg at de åpenbart hadde et lignende forhold til jobben sin som den arbeidsløse oljeingeniøren, Sigrun Vågeng, meg selv og kanskje deg.

Deres identitet var sterkt knyttet til jobben, selv i døden.

(Og ingen gravstener annonserer at her hviler en arbeidsløs, en uføretrygdet eller en ME-syk, ei heller en mor, bestemor, sønn eller god venn.)

Men min kusine Line, som får gjøre hva hun vil, hun gjør seg bare til.

Inger Hagerup

I livets teater er jobben for de fleste hovedscenen. Det er den vi inntar hver dag for å vise oss frem og spille ut våre talenter.

Men din arbeidsgiver er også teatersjef og regissør og bestemmer hvem som får skinne og hvem som må forsvinne. Når du – frivillig eller ufrivillig – går av scenen, følger aldri lyskasterne etter.

Mitt råd, både til den arbeidsløse oljeingeniøren og til deg som (fremdeles) føler deg trygg på din rolle og plass i scenesettingen, er å bygge alternative scener hvor du selv er teatersjef, regissør og hovedrolleinnehaver.

På én slik alternativ scene har du akkurat nå lest deg fram til slutten av ukens forestilling.

God tirsdag.


P.S. Jeg setter stor pris på dine tilbakemeldinger i kommentarfeltet under, på Facebook-siden til Tirsdag morgen, i mail eller via andre kanaler.

 

Digitalisér! Ellers …

Digitalisér! Ellers …

«Digitaliser eller dø!» ropes det fra talerstoler, blogger og medier. «Ja vel?», svarer du. «La meg tenke litt. Da velger jeg … jeg velger … å digitalisere! Bare fortell meg hvordan jeg gjør det.»

Men du er for sen.

Fire foiler for sen.

Du fikk en løsning, men uten å vite helt hva som er problemet.

Men heldigvis les mer…

Bloggdrama og dramateknologer Hvorfor Bente Storehaug tar feil, selv om hun har rett

Bloggdrama og dramateknologer Hvorfor Bente Storehaug tar feil, selv om hun har rett

Jeg intervjuet Margaret Heffernan forleden dag.  Forfatteren, TED-taleren og eks-teknologi-gründeren delte sine tanker om det voksende behovet for rebeller i arbeidslivet.  En av hennes bøker, «Willfull blindness», tar for seg dette med at alle ser, men ingen sier fra. Det er keiserens nye klær overført til næringslivet.

Intervjuet med Margaret kan du lese om noen uker, men samtalen med henne kom tilbake til meg da jeg leste Bente Sollid Storehaugs krasse angrep på kommentatoren Eva Grinde, Dagens Næringsliv. Bente Storehaug publiserte innlegget på bloggen Digital hverdag på søndag. I skrivende stund går dette bloggdramaet sin seiersgang i sosiale medier. Det er godt og engasjerende skrevet.

Men det er noe som ikke stemmer.

Eva Grindes kommentar er en harselas med noe som kom i skade for å spamme innboksen hennes, noe som kaller seg «Singularity University». De skulle nok holdt seg unna. Man kødder ikke med Eva Grindes innboks ustraffet. Det singulære universitetet ble satt nokså grundig på plass i spalten til den velformulerte kommentatoren.

Det var kanskje ikke det viktigste manifestet i teknologihistorien Eva Grinde bidro med her. Men hun gjorde jobben sin, en jobb som sikkert kjennes både sur og utakknemlig i blant, men som er en del av pressens oppgave: Våge å være uenig. Minne oss om at ikke alt som glimrer er gull. Spørre hvorfor keiseren ikke har klær på seg.

Bransjer i vekst vil alltid være en magnet for folk som vil selge deg oppskriften på gull uten å kunne forklare hvorfor de vil selge den når de kunne lagd gull selv. De Grinde disser er ikke teknologi-innovatørene, men opportunistene, – dramateknologene, om du vil. Finn fram buzzword-generatoren og bytt singularity med Internet of Things, cloud computing, digital divide eller millennials, for bare å nevne noen, og artikkelen vil treffe like godt. Eller dårlig.

Den trigget likevel et kraftig motangrep fra Bente Storehaug. Hun starter sitt innlegg slik:

«Å kneble eller latterliggjøre futurister og tidlige innovatører er en gammel hersketeknikk. Metall kan ikke fly, sa skeptikerne. Men flyet kom opp i lufta, og harselasen ble flau å bære videre. I dag har vi sterke penner som disser teknologi-innovatører. En av disse er Eva Grinde i Dagens Næringsliv.»

(Eller, mens vi er inne på søk-erstatt, på en annen blogg med en annen agenda kunne det stått: «Å kneble eller latterliggjøre journalister og kritiske kommentatorer er en gammel hersketeknikk […] I dag har vi mektige profeter som disser teknologi-skeptikere. En av disse er Bente Sollid Storehaug.»)

Det er gøy å være profet. Det er gøy å påvirke, skremme litt, rope ut advarsler som gjengis i krigstyper (helst i tradisjonelle medier, vel og merke). Jeg snakker av erfaring. Jeg har selv vært en dramateknolog. Noen vil sikkert si jeg er det ennå. 26 august 1996, en knapp uke etter at Dagens Næringsliv trykket den famøse kronikken «Internett en flopp» (som forfatteren Leif Osvold nok fremdeles gremmer seg over), lanserte mine kolleger og jeg i selskapet Internett Kanal 1 det vi kalte «Europas første rendyrkede nettavis», digi.no. Det skjedde på en bølge av teknologioptimisme, hvor vi profeter hevdet at de etablerte mediene ville være ute av dansen i løpet av kort tid. Alle ville bli sine egne redaktører. Meningsmonopolene skulle falle. Alt ville endres, ingen bransjer ville være upåvirket, spillereglene måtte skrives på nytt, ingenting ville bli som før.

Vi tok feil. Og vi fikk rett.

For alt vi spådde skjedde. Men ikke så fort.

Noen fordunstede børs-fantasilliarder, et gigantisk dotcom-smell og mer enn 15 års rehabilitering senere ser vi at spådommene fra 90-tallet er i ferd med å bli sanne. I dag kjemper politikere, bloggere, medier og folk flest om definisjonsmakt på like vilkår på arenaer eid av Facebook og Google. Menings- og nyhetsmonopolene har falt, og alle er sine egne redaktører. Ingen bransjer står igjen upåvirket.

Slik vi tok feil, men fikk rett, slik tar også dagens profeter feil, men vil en dag få rett. Mange av dagens spådommer kommer til å fullendes. Vi kommer til å se at verden endrer seg, alle bransjer vil bli påvirket og spillereglene må skrives på nytt i det intelligensen blir mer og mer kunstig, algoritmene løper i ringer omkring oss på stadig høyere nivå, og selveste singulariteten lurer som et monster i det fjerne.

Det kommer til å skje, men det kommer ikke til å skje så fort.

Og akkurat som det egentlig ikke gjorde så veldig vondt å gå fra 1997 til 2017, til tross for de enorme endringene, så kommer det ikke til å gjøre så vondt de neste fem, ti, 20 årene heller.

Men det som er viktig i slike tider – og til alle tider – er at vi i blant oss har nei-folk, rebeller, folk som stiller spørsmålstegn ved etablerte sannheter. Vi trenger profeter som Bente Storehaug til å hjelpe oss med å få hodet opp i skyene. Og vi trenger kaldt-vann-i-blodet-kommentatorer som Eva til å hjelpe oss med å holde føttene på bakken.

Vi trenger slike folk i samfunnet, og vi trenger dem blant oss på jobb. Taushet og frivillig eller ufrivillig knebling kan kjennes trygt, men skader helheten, og det skjer overalt. Google skal ha innført en ny ønsket egenskap hos folk de rekrutterer: mot til å opponere. Det kom inn etter at man forstod at «alle», unntatt beslutningstagerne, så Facebook komme, men ingen sa det.

Bentes blogginnlegg er i skrivende stund delt og likt 1.500 ganger i sosiale medier, og maktbalansen er åpenbart i nye og ikke gamle mediers favør. Det er på én måte moro å se at en blogger og næringslivsleder har mer makt enn en etablert kommentator i et tradisjonelt mediehus.

Men det er noe som ikke stemmer. Noe som uroer meg litt.

Og siden ingen andre sier det, så får jeg si det.

Det krasse angrepet er i all hovedsak et angrep på noe som ikke er skrevet, i hvert fall ikke i den omtalte artikkelen.

Hva er det buzzword-generatoren kaller sånt igjen?

Fake news?

God tirsdag.

 

Kilder og inspirasjon

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er gründer i Leveraas AS, et selskap som jobber med ledere for å utvikle trygghet og selvtillit slik at du raskere kan tre inn i rollen som den lederen du ønsker å være, og som dine medarbeidere, kolleger og ledere trenger at du er.

Oppslagsbilde: Pixabay CC 2.0

Jakten på evig liv

Jakten på evig liv

Utenfor vinduet på arbeidsrommet er det svart natt. Bare to vinduer i nabogården er opplyste. Mot dem står den svarte silhuetten av den nå bladløse bjørka og spriker med knokkelaktige grener.

Mellom knoklene skimter jeg et menneske. Et speilbilde. Jeg ser en middelaldrende, gråhåret mann.

Det er ikke meg.

Eller jo, selvsagt er det meg. Men utsiden stemmer ikke med innsiden. Der er fremdeles det meste av livet foran meg, ikke bak meg. Det bildet stemmer dårlig overens med hva jeg ser utenfor vinduet mitt.

Det er patetisk, jeg vet det. En kamp mot vindmøller. En drøm om evig ungdom.

Og jeg viderebringer en sterk tradisjon. For slik har menn, og sikkert kvinner også, sittet i årtusener og fundert over livet og dødens problem.

Men der generasjonene før oss ubønnhørlig måtte dø, skimtes det for vår generasjon et svakt, blafrende lys i enden av tunnelen. For første gang i menneskehetens historie ser vi konturene av en løsning på dødens problem. Det er ikke usannsynlig at mange av oss som lever i dag kan forlenge livet dramatisk ved hjelp av teknologi.

Så i vår tid er det grunn til å tenke gjennom dødens problem en gang til.

En av de som har gjort det er Yuval Noah Harari. I essayet «The War against Death» fra boken «Sapiens: A brief history of Mankind» skriver han: «Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Før vår moderne tid var døden et religiøst fenomen, vår uunngåelige skjebne som selve livet kretset rundt. Døden var den viktigste kilden til å finne meningen med livet.

Harari bruker Gilgamesh-myten som bakteppe for noen av sine betraktninger. Gilgamesh reiste til verdens ende i jakten på evig liv. I underverdenen lærte han at gudene hadde skapt døden som en endelig grense for mennesker. Det er deres endelige skjebne, og hver enkelt må lære å leve med det.

Så vi lærte å leve med døden. Våre beste hoder gjennom århundrer har ikke beskjeftiget seg med å bekjempe døden, men å finne meningen med den.

«Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Inntil nå.

I dag bruker noen av planetens beste hoder sine intellektuelle ressurser til å fravriste døden sine hemmeligheter, slik at den kan bekjempes eller i det minste holdes tilbake. Og pengene strømmer på fra patetiske aldrende milliardærer som kanskje selv har sittet bøyd over en datamaskin, dypt rystet etter å ha fått et glimt av speilbildet i vinduet.

Som Sergey Brin, en av Googles grundere, som har som mål å kurere død. Eller Peter Thiel, Paypal-grunderen, som har uttalt at han vil bli 120 år gammel og legger pengene sine inn i oppstartselskap som kanskje kan hjelpe ham med det. Eller Bill Maris, enda en Google-milliardær, som mener at det er fullt mulig å leve i 500 år. Eller den mest ekstreme av dem alle, Dmitry Itskov, en russisk entreprenør som planlegger å leve i 10.000 år.

Pengene og dedikasjonen til de som eier dem gir resultater. Det kan hende vi kan løse det tekniske problemet. Og når det er løst, får vi antagelig noen nye problemer. Hararis oppfølger til Sapiens, «Homo Deus: A brief history of Tomorrow», løfter fram noen av dem.

Et av dem er hvordan vår sosiale strukturer påvirkes når tipp-tipp-tipp-tippoldefar lever side om side med sine etterkommere i mange generasjoner.

Et annet er hvordan ulikheter vil eskalere når de som har penger nok kan kjøpe seg evig liv, mens resten må dø av sykdom og alderdom.

Et tredje er i forlengelsen av de livsforlengende teknologiene: kan vi utvikle teknologi som forbedrer eller erstatter basale funksjoner, som lever, nyrer og lunger, kan vi snart bygge teknologi som gjør oss supersmarte også. Men igjen, først og fremst for de som har penger. Vil en ny art overta jorden, et gudelignende supermenneske? En Homo Deus?

Og dette er selvsagt bare begynnelsen. Fremtiden er skummel og løfterik. Det kan gå veldig galt og det kan gå veldig bra. Eller begge deler. Helst begge deler.

Tankefull løfter jeg igjen blikket mot bjørkeknoklene utenfor vinduet.

Jeg smiler til gamlingen der ute.

«Det ordner seg», hvisker jeg. 

«God tirsdag.» 



Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er gründer i Leveraas AS, et selskap som jobber med ledere for å utvikle trygghet og selvtillit slik at du raskere kan tre inn i rollen som den lederen du ønsker å være, og som dine medarbeidere, kolleger og ledere trenger at du er.

 

 

 

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Jeg leser «The Inevitable», en bok av Kevin Kelly. Han forklarer på en overbevisende måte de teknologiske kreftene som former vår fremtid – og nåtid. 

Jeg er ikke ferdig med boken, men en liten perle vil jeg gjerne dele allerede nå: De syv stegene av erkjennelse fram til en algoritme, robot eller datamaskin overtar jobben din. Og den neste. Og den neste.

Litt tilpasset og fornorsket av meg, ser den slik ut:

Du sier:

  1. En algoritme kan aldri utføre min jobb.
  2. OK, den kan gjøre litt av den, men ikke alt.
  3. OK, den kan gjøre alt jeg gjør, men trenger meg til å fikse den når den bryter sammen.
  4. OK, den bryter aldri sammen mer, men jeg må lære den nye ting.
  5. OK, den kan lære selv. Det var i alle fall ikke en jobb egnet for mennesker.
  6. Nå har jeg en ny jobb, jeg tjener bedre og har det mer gøy, og jeg kan med sikkerhet si at …
  7. … gå til punkt 1

«The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future», Kevin Kelly, tidligere redaktør av Wired.

 

 

Hvorfor (mange) kvinner ikke får den innflytelsen de fortjener

Hvorfor (mange) kvinner ikke får den innflytelsen de fortjener

«Velkommen til ukens … eh … Tirsdag morgen. I dag er på en måte temaet … eh … eller skal jeg si, nei jeg sier tema. Det er … eh .. innflytelse. Nærmere bestemt hvordan kvinner får det. Det er et kjempeviktig tema, altså! Og i dag er det jo … nei, i morgen, mener jeg … kvinnedagen.»

Har du falt av? Det er forståelig. Fyllord, hyppige pauser, nøling, manglende sammenheng mellom budskap og stemmeleie og manglende klarhet gjør mye av forskjellen på en god og en dårlig tale.

Det er dagen før kvinnedagen. Vi kan feire at likestillingen har kommet langt i Norge. Det eneste som hindrer kvinner i å komme opp i de øverste etasjene er de skarpe skårene fra det knuste glasstaket.

Og – for noen – måten de går, står og snakker på.

I internetts barndom var et av de fiffige slagordene at «Content is king, but context is the kingdom».

Ideen var at innholdet er viktig, men måten det presenteres på er viktigere.

I et nøtteskall representerer dette noe av forskjellen på kvinner og menn i arbeidslivet.

Den flinke piken sikrer at det hun skal levere er av beste kvalitet.

Ledergruppa gjesper og smugtitter på klokka.

Den flinke gutten opererer etter prinsippet «fake it ´til you make it» og er mer opptatt av å fremstå som dynamisk enn substansiell.

Ledergruppa klapper entusiastisk.

Den største trusselen for disse gutta er at den flinke piken skal knekke koden og forstå at måten det sies på er viktigere enn det som sies.

Mange av de flinke pikene har gjort det.

Noen av dem har sett Amy Cuddys TED-foredrag om kraftfull posering. De sniker seg inn på et ledig møterom før presentasjonen. Der sitter de og skrever, smiler og snakker seg selv opp.

«Don´t fake it ´til you make it», sier Amy i foredraget.

«Fake it ´til you become it.»

Og jentene faker for alt det er verdt. Så grundig som bare en flink pike kan gjøre det.

 

Noen av dem har også jobbet med måten de snakker på. Kanskje de har gått til en stemme-coach.

Slik Margaret Thatcher gjorde.

Jernkvinnen Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister gjennom en årrekke. Hennes politikk endret nabolandet vårt for alltid.

Maggie hadde en nokså dyp stemme. Hun snakket sakte og med tydelig intonasjon.

Det var vanskelig å la være å lytte når Maggie snakket.

Men sånn var det ikke alltid. Da hun startet sin politiske karriere, strevde hun med det samme mange kvinner strever med. Folk lyttet ikke til henne. Og de som lyttet, lyttet høflig, men dypest sett uinteressert.

Hun søkte hjelp fra en coach.

Resten er historie.

Verdenshistorie, faktisk.

(Og vil du lese hvordan det gikk til, er det en utmerket artikkel i The Telegraph: From shrill housewife to Downing Street – the changing voice of Margaret Thatcher.)

Stemmen er en undervudert påvirkningsagent. Men vi hører ikke våre egne stemmer slik andre gjør det. Derfor legger få av oss nok vekt på hvordan vi bruker stemmen for å forsterke budskapet.

På «fritiden» (he-he) er jeg styreleder i et lite oppstartselskap, Technology of Influence AS. Det er startet av min gode venn Rick Salmon. Rick har i mange år trent ledere over hele verden, og blitt mer og mer fascinert av hva stemmen betyr for innflytelse.

«En trent coach vil kunne peke på hva du gjør feil, men kan teknologi gjøre det enda bedre?», spurte Rick seg selv.

Jakten på svaret har fått ham til å pantsette hus og hjem og overtale et team lingvister, teknologer og meg til å bruke «fritiden» (he-he) på utvikling av en app som øyeblikkelig gir deg beskjed om hvilken effekt det du planlegger å si vil ha på ditt publikum.

Voiceable, skal appen hete.

Du bør sjekke den ut.

Samarbeidet med Rick har gitt meg forbløffende ny kunnskap om hvor viktig stemmen er. Nest etter din fysiske fremtoning er måten du snakker på det som avgjør det berømte førsteinntrykket.

Når du har noe viktig å si og oppdager at ingen lytter kan det være lytterne det er noe galt med.

Men mer sannsynlig er det at du bruker et av dine viktigste kommunikasjonsverktøy feil.

Stemmer?

God tirsdag.

Hva kan vi lære av dette?

«Paal, du har en resonant stemme med autoritet», sa Faith Fuller til meg etter en gruppetime i relasjonscoaching for noen år siden. «Men husk at din stemme er en metaskill. Vær bevisst på hvordan du bruker den.»

Begrepet «metaskill» i denne sammenheng refererer til egenskaper som bidrar til å forme kontekst. Det er «parfymen» du velger å spraye rommet med når du går inn i et møte. Hva trenger vi mer av for å oppnå det vi ønsker? Inspirasjon? Stahet? Entusiasme? Omsorg? Enten du er leder eller medarbeider, kvinne eller mann, er en slik klargjøring for deg selv og andre svært effektfull.

Hva gjelder Faith, forstod jeg hva hun mente, men jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Stemmen min, jeg kan vel ikke gjøre noe med den? Det er den stemmen jeg har?

Der tok jeg feil. Stemmen er et instrument. Du kan hamre løs på et fåtall strenger eller bruke et stort register. Men det krever trening. Finn en coach. Eller en app. 🙂

 

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er gründer i Leveraas AS, et selskap som jobber med ledere for å utvikle trygghet og selvtillit slik at du raskere kan tre inn i rollen som den lederen du ønsker å være, og som dine medarbeidere, kolleger og ledere trenger at du er.

 

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er gründer i Leveraas AS, et selskap som jobber med ledere for å utvikle trygghet og selvtillit slik at du raskere kan tre inn i rollen som den lederen du ønsker å være, og som dine medarbeidere, kolleger og ledere trenger at du er.

Litt klokere hver tirsdag?

Tirsdag morgen som ukebrev er en ukentlig mental vitamininnsprøytning rett i din innboks, ofte med en liten ekstra vri spesielt for deg som abonnerer. Her kan du melde deg på. Dette vil kun bli brukt til å sende deg ukebrevet.

Gratulerer! Du står på listen. Ses på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Shares
Share This