Julen 2017

Ukebrevet Tirsdag morgen tar noen ukers kunstpause. Takk for at du følger bloggen og abonnerer på ukebrevet. Min lille gave til deg er et utvalg ukebrev jeg er litt ekstra godt fornøyd med. Håper du blir det også. Under er de beste ukebrevene fra 2017. Også tilgjengelig som PDF.

God jul, og gode nye tirsdager i 2018!

Hodestyrt endringsledelse Når det organisatoriske immunforsvaret skiller hode og kropp

Hodestyrt endringsledelse Når det organisatoriske immunforsvaret skiller hode og kropp

Å ta en jobb i en ny virksomhet kan sammenlignes med en organtransplantasjon. Det kreves tilpasningsevne om ikke immunforsvaret skal isolere deg og støte deg ut.

Når det nye organet i tillegg er virksomhetens hode og dette hodet har et mandat om å gjennomføre drastiske endringer, blir det fort et hodeløst prosjekt.

Det offentlig utspilte dramaet med Christine Meyer, Siv Jensen og Statistisk Sentralbyrå i hovedrollene har dominert nyhetsbildet den siste uken. Mediene og kommentarene i sosiale medier er først og fremst opptatt av å fordele skyld.

Men SSB-historien handler mindre om skyld og mer om statistisk sannsynlighet.

read more…

Karisma: Gave fra gudene eller enkle tricks? X-faktoren kan læres. Her er oppskriften

Karisma: Gave fra gudene eller enkle tricks? X-faktoren kan læres. Her er oppskriften

Fem slitne, svette menn ankom Memurubu. Portugiseren Diogo var nok mest sliten. Den elegante og veltalende herren var mer urban enn de fleste, og virket i det hele tatt underlig malplassert blant gråstein og lyng i Jotunheimen. Nå, etter hele 14 timer over Besseggen, var han og vi andre endelig fremme.

Om turen var lang, var den givende. Diogo var en av grunnene til det. Han var et av disse menneskene med dette mystiske «noe». En X-faktor. En aura. Der han kom skjedde det et umerkelig klimaskifte. Det føltes som et privilegium å være nær ham.

I resepsjonen på Memurubu skjedde det igjen. I løpet av sekunder hadde Diogo read more…

Du er en stor, dum blå banan Hva en snartenkt unge kan lære oss om lederskap

Du er en stor, dum blå banan Hva en snartenkt unge kan lære oss om lederskap

«Knask eller knep?», ropte de seks ungene begeistret.

«Knep», svarte jeg. Kunne ikke dy meg.

Det hadde de ikke regnet med.

I fem sekunder var stillheten total.

Så ropte ei lita monsterjente i fremste linje:

«Du er en stor, dum, blå banan!»

Det var en hard dom.

Men jeg vil si at jeg tok den med fatning.

Jeg ga ungene en kjærlighet hver og gikk for å skrive tirsdagsbrev til deg.

Om det å gi tilbakemelding. read more…

Den nye lederens syv dødssynder Det krever en rak rygg å ha beina på bakken og hodet i skyene

Den nye lederens syv dødssynder Det krever en rak rygg å ha beina på bakken og hodet i skyene

Finnes det en parallell til «de syv dødssyndene» for ledere som bytter lederjobb?

Det høres dramatisk ut med dødssynder, eller kardinalsynder, som den katolske kirke kaller det. Men ledelse er en risikosport, og mange faller fra og støtes ut. Noe av grunnen kan være at de ikke hadde den nye lederens syv kardinalsynder i bevisstheten.

​«Ledelse er en risikosport»

1 Troløshet

som i at du ikke gjør deg ferdig med tidligere forhold.

Et jobbskifte har likhetstrekk med read more…

Ditt publikum har deg på «hallo»

Ditt publikum har deg på «hallo»

«You had me at ‘hello’», sier René Zellweger alias Dorothy til Tom Cruise i filmen «Jerry Maguire» fra 1996.

Senere har forskere vist at «hallo» faktisk er alt vi trenger å høre før vi gjør oss opp en mening om personen bak stemmen. Phil McAleer ved University of Glasgow og kolleger lagde 64 opptak med folk som leste en tekst. De strippet opptaket ned til ett ord, «hallo», og ba 320 mennesker rangere stemmen på 10 personlighetstrekk, inkludert troverdighet, dominans og attraktivitet.

Resultatene viste at vi i løpet av tiden det tar å si «hallo» gjør oss opp en forbløffende treffsikker mening om personen bak stemmen. 

read more…

Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.

«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.

«Ingen svar?»

«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»

read more…

Valgvake Substans eller menneskelighet? Ja takk, begge deler

Valgvake Substans eller menneskelighet? Ja takk, begge deler

Hva er det som får Erna opp og Jonas ned, Trygve til himmels og Knut Arild i kjelleren? Er det sak? Eller er det person?

«Jeg liker Jonas», sa Aase Lill. «Han mener vel, men det er noe med ham. Han er ikke helt … jeg finner ikke ordet»

«Ekte?», foreslo jeg.

«Ja, der sa du det. Ekte.»

Ekte eller falsk. Er det det som avgjør valg?

Om det ikke avgjør, så er det i hvert fall avgjørende.

I arbeid, liv og politikk ser vi etter helstøpte ledere. En helstøpt leder er read more…

Advarsel: Snake oil! Siri Spillum om arbeidslivets mirakelselgere

Advarsel: Snake oil! Siri Spillum om arbeidslivets mirakelselgere

I det gamle, ville vesten reiste kvakksalvere rundt med hest og kjerre med store plakater som lovte deg hår, helse og potens. En gjenganger var det fantastiske remediet «Snake oil». Snake oil selges fremdeles, nå i form av potenspiller, slankepulver og andre tryllekunster. For i moderne tid er «snake oil» blitt et begrep for å illustrere salg av «mirakler» på boks. Konseptet går så det griner, også i andre former og steder enn vi tenker over.

På jobben, for eksempel.

Noen ganger er kvakksalveren en medarbeider nær deg.

Lattersalvene sitter løst hos Kine. Hun er en mester i å kaste ut ideer, ingenting er for lite. Hun later som om kunnskapen er der, og dropper navn og steder på hvert innpust. De fleste blir blendet av mindre. Hun jukser og larver, men kun et trent øye legger merke til det.

Å ha slike som henne i et team er en utfordring. For hvem vil gå løs på det gode humøret bare hun kan skilte med?

Det skinner riktignok i gjennom at hun prøver å dekke over sin selvpålagte innsikt. Like diskret som noen lag dekkbeis.

Kines typer kommer i mange varianter, men har allikevel klare fellestrekk. De er nemlig lure. Derav begrepet lurendreiere.

En slik person elsker sin egen tanke, sin egen stemme. Han spør ikke, han bare vet. Han fanger verden med sin selvpålagte pondus. read more…

Bølgen som forklarer absolutt alt Sorg, død, ekteskap, gründerskap, lederskap. Absolutt alt.

Bølgen som forklarer absolutt alt Sorg, død, ekteskap, gründerskap, lederskap. Absolutt alt.

Fritt etter Elisabeth Kübler Ross.

Elisabeth Kübler Ross tegnet i 1969 en bølge som har vist seg å være en enkel beskrivelse på absolutt alt. For eksempel hvorfor (eller snarere hvordan) det går så forferdelig galt for mange nye ledere. Og oppstartselskap. Og ekteskap. Og teknologier.

Kúbler Ross´ bok On Death and Dying brukte en bølgeformet kurve for å beskrive de ulike fasene i en sorgprosess.

Den har vist seg så anvendelig at om du deltar på en konferanse er sjansen stor for at en foredragsholder viser frem en variant av den for å understreke sitt budskap. Forskjellen er bare ordene som er brukt på de ulike delene av bølgen.

Gartners «Hype Cycle».

Rådgivningsselskapet Gartner Group har skapt sitt eget ikon read more…

De første 100 dagene som leder Hvordan unngå tabbene som kan ødelegge karrieren?

De første 100 dagene som leder Hvordan unngå tabbene som kan ødelegge karrieren?

Forleden gikk jeg gjennom noen gamle papirer, og fant en perm med notater fra jobben jeg hadde fra 1990 til 1995. Den gang var jeg nylig blitt forfremmet til sjefredaktør i Computerworld Norge.

I den rollen ledet jeg en gjeng meget dyktige journalister og desk-medarbeidere og var frontfigur i det som var Norges fremste nyhetsorgan for den fremadstormende IT-bransjen.

Blant de gamle papirene lå resultatene fra en medarbeiderundersøkelse.

Det var en nedslående påminnelse.

Jeg fikk stryk.

Folkene mine trivdes riktignok godt på jobben. Men sjefen deres read more…

Ordenes magi «I begynnelsen var ordet ...»

Ordenes magi «I begynnelsen var ordet ...»

Jeg er fascinert av makten som ligger i ord. Behersker du ordene, behersker du en flik av verden. Ikke bare det. Du kan skape den. 

Se rundt deg. Hva ser du?

Sannsynligheten er stor for at det meste du ser startet med ord.

Sagte ord. Skrevne ord. Instruksjoner. Inspirasjoner. Kjærlighetserklæringer.

Med ordene kan du formidle visjoner og mobilisere team. Med ord kan du få read more…

Taushet som lederverktøy

Taushet som lederverktøy

Rick Salmon var i Kuopio, Finland. Der ble han minnet om at noen ganger kan 30 sekunders taushet si mer enn fem minutter strålende retorikk. Her er hans tanker om å lede med stillhet. 

Kuopio-center-from-Puijo

Kuopio. Vakkert, fredelig — og kanskje litt glemt av tiden? (Foto: Wikimedia Commons CC BY 2.0)

Tenk deg en by droppet midt i absolutt ingenting. Tenk deg å være omgitt av tusen kilometer flatt og konturløst landskap med ingenting annet enn trær og innsjøer.

Og etter det?

Enda flere trær og innsjøer.

Det er vakkert. Det er fredelig og rolig. Men kanskje en smule oversett av tiden, og nokså uberørt av den hektiske pulsen av storby og moderne liv.

I Kuopio holdt jeg min todagers workshop «The Voice of Influence» for en gjeng teknologientreprenører. Målet var å hjelpe dem å spisse og fremføre sitt budskap til investorer.

Det ble en annerledes workshop.

read more…

Analoge ledere i en digital verden

Analoge ledere i en digital verden

Det hevdes at vi trenger en ny type ledere i dagens digitaliserte arbeidsliv. Men må vi kvitte oss med de gamle? Eller holder det med en oppgradering?

«Å lede andre er en disiplin eldre enn verdens eldste yrke, og bare marginalt yngre enn kunsten å lede seg selv» ~ Velkommen til Lederskap 3.0

«Å lede andre er en disiplin eldre enn verdens eldste yrke, og bare marginalt yngre enn kunsten å lede seg selv», skrev jeg i ukebrevet «Velkommen til Lederskap 3.0 (beta)» for noen år siden.

De grunnleggende elementene i faget ledelse har ikke endret seg nevneverdig gjennom årtusenene. Som leder skal du fremdeles veksle mellom å administrere og inspirere, mellom å holde tak i fortiden og male bilder av fremtiden. Noen ganger skal du selv holde fast i roret, men oftere skal du stå på broen og oppildne folkene dine.

Og du skal alltid huske at skal du lede andre, må du først møte dem der de er.

Så hva er annerledes mot slutten av det andre tiår av det 21. århundre?

Jeg ser minst tre ting, og de griper inn i hverandre, som tennene i et tannhjul. read more…

På tynn is

På tynn is

Tenk deg vårt samfunn som en skøyteløper som glir glad og lykkelig bortover isen. Livet er for det meste og de fleste nokså ubekymret. Gliden er god. Men en liten uro har sneket seg inn. 

Det knaker nemlig litt mer i isen enn det pleide å gjøre.

Er den tynnere enn vi tror? read more…

Tillit er den gamle oljen

Tillit er den gamle oljen

Det er ikke olje, gass, fisk eller trær som er naturressursene vi bør verne sterkest om her i Norge. Det er tillit. 

Sammen med en kollega tok jeg toget fra Arlanda til Stockholm. Jeg var oppspilt og ukonsentrert, og merket ikke at lommeboken var borte før vi var på vei tilbake til sentralstasjonen senere på dagen. Fortvilet, men håpefull, gikk jeg på hittegodsen for å spørre om de hadde funnet den.

Det hadde de.

En medpassasjer hadde funnet den og read more…

Sjefsdataingeniørens lykkekart

Sjefsdataingeniørens lykkekart

«Hvordan kan jeg bli lykkelig?», spurte en person på Quora. En sjefsdataingeniør ga ham svar. Og ikke bare et svar, men et helt skattekart som viser vei til lykken.

Ukens gjesteblogger er Alexander Svanevik fra Schibsted i Barcelona. Her er hans svar om jakten på lykken, gjengitt og lettere omskapt med tillatelse og i samarbeid med ham selv. read more…

Din beste dag

Din beste dag

Hvis du kunne velge en dag fra livet og leve den en gang til, hvilken dag ville det vært?

Det spørsmålet stilte Olof Röhlander mottakerne av sin «Termos i gryningen» forleden uke. Olof er en svensk foredragsholder og forfatter som hver mandag deler sine refleksjoner. Jeg varmer meg ofte på de korte, lette og inspirerende epistlene.

Han viste til et teaterstykke av Thornton Wilder, «Our town», som fikk Pulitzer-prisen for beste drama i 1938. Emily, en av karakterene, dør, men får vende tilbake til jorden for å gjenoppleve sin beste dag. Hun må velge, og velger sin 12-årsdag.

«Hvilken dag ville du valgt?», spør Olof.

Selv ville jeg valgt read more…

Sigøynerdronningen, generallöitnanten og den arbeidsløse oljeingeniøren

Sigøynerdronningen, generallöitnanten og den arbeidsløse oljeingeniøren

«Uten jobben vet jeg ikke hvem jeg er», skrev han. Etter mer enn 20 år som ingeniør i oljebransjen hadde han mistet jobben. Det han ikke hadde sett komme var at han samtidig mistet mye av identiteten.

Mange kan kjenne seg igjen i følelsen av å miste seg selv sammen med jobben. Det handler om hvordan du ser på deg selv, men det handler enda mer om hvordan omverdenen ser på deg.

Min onkel triller piller på byens apotek. Han er så tynn og trist og blek, og triller hvite piller.

Da jeg for mange år siden sluttet i jobben som sjefredaktør i Computerworld Norge kjente jeg på det for første gang. Verden ble stille. Telefonene sluttet å ringe.

Det gikk opp for meg at det ikke var meg som person som var interessant, men den rollen jeg hadde.

Det føltes overraskende tomt og rart.

Samtidig ble det et spark bak for å gjenoppdage meg selv og hvem jeg egentlig er.

Andre har fortalt meg om lignende opplevelser, inkludert Sigrun Vågeng, toppsjef i NAV, som jeg intervjuet på vegne av HR Norge for en tid tilbake. Hun fortalte om hvordan det var da hun måtte gå fra en tidligere topplederstilling. «Da fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å stå uten jobb», sa hun. «Fra den ene dagen til den andre sluttet telefonen å ringe. Det ble stille.»

Sigruns strategi var å ha avtaler, hver dag. Min strategi var selvsnakking. Jeg fortalte meg selv at «Paal, du er ikke jobben din. Du er også far, bror, sønn, ektefelle, venn. Du er dine fritidsinteresser, og du er dine ord og handlinger fra dag til dag.»

Jeg ble aldri helt overbevist.

«Det er en grunn til at vi på engelsk er Human beings, ikke Human doings», var det en som sa til meg en gang.

Likevel tok jeg meg ikke så mye tid til å være, men skyndte meg videre til ting å gjøre.

For utover din nærmeste krets handler det ikke om hvem du er, men hva du gjør. 

Min tante baker kaker i byens bakeri. Hun er så rund og rød og blid, og baker bløte kaker.

Søndag, dagen før Arbeidets dag, gikk jeg en tur på Vestre gravlund. Det er et vakkert sted, verdighet og harmoni og fred hviler over de tusener som ikke lenger vandrer på jorden.

Mens jeg gikk der og leste mellom linjene om levde liv, slo det meg enda en gang hvor viktig nettopp arbeidet var for de døde.

Kirkegården er som en tidlig versjon av LinkedIn på stentavler, – om enn mindre selgende og uten påtrengende call to action-knapper.

Her er siv. ing. Even Per Aase og der er fabrikkeier Harry Normann Johansen. Det er apoteker Sverre Thürmer med frue og det er sorenskriver N. L. Nicolaysen.

Jeg forsøker å forestille meg hvordan livet til Generallöitnant Hans Peter L’Orange, Födt 8de Septbr. 1835, Död 31te Januar 1907, Chef for Trondhjemske Brigade. Generalstabschef. Kommanderende General  og hans kone Alvilde kan ha vært. Eller sigøynerdronningen Lola Karoli som har et gravsted en dronning verdig. «Hele verdens sigøynerdronning», står det på graven. Generaldirektør Erling Eriksen * 20-7-1893 ✝ 20-1-1967 har en mer diskret tilstedeværelse.

Min fetter fanger slanger til byens brannstasjon. Han er en underlig person. Han fanger lange slanger.

Veldig prangende er heller ikke graven til «Pressemannen Kåre Valebrokk». Den skarp-pennede redaktøren og angivelig nokså fraværende familiefaren mente selv de to ordene på graven hans er en grei oppsummering av liv og karriére.

«Fortsatt savnet», står det.

Sigøynerdronningen, generaldirektören, generallöitnanten og pressemannens graver forteller meg at de åpenbart hadde et lignende forhold til jobben sin som den arbeidsløse oljeingeniøren, Sigrun Vågeng, meg selv og kanskje deg.

Deres identitet var sterkt knyttet til jobben, selv i døden.

(Og ingen gravstener annonserer at her hviler en arbeidsløs, en uføretrygdet eller en ME-syk, ei heller en mor, bestemor, sønn eller god venn.)

Men min kusine Line, som får gjøre hva hun vil, hun gjør seg bare til.

Inger Hagerup

I livets teater er jobben for de fleste hovedscenen. Det er den vi inntar hver dag for å vise oss frem og spille ut våre talenter.

Men din arbeidsgiver er også teatersjef og regissør og bestemmer hvem som får skinne og hvem som må forsvinne. Når du – frivillig eller ufrivillig – går av scenen, følger aldri lyskasterne etter.

Mitt råd, både til den arbeidsløse oljeingeniøren og til deg som (fremdeles) føler deg trygg på din rolle og plass i scenesettingen, er å bygge alternative scener hvor du selv er teatersjef, regissør og hovedrolleinnehaver.

På én slik alternativ scene har du akkurat nå lest deg fram til slutten av ukens forestilling.

God tirsdag.


P.S. Jeg setter stor pris på dine tilbakemeldinger i kommentarfeltet under, på Facebook-siden til Tirsdag morgen, i mail eller via andre kanaler.

 

Digitalisér! Ellers …

Digitalisér! Ellers …

«Digitaliser eller dø!» ropes det fra talerstoler, blogger og medier. «Ja vel?», svarer du. «La meg tenke litt. Da velger jeg … jeg velger … å digitalisere! Bare fortell meg hvordan jeg gjør det.»

Men du er for sen.

Fire foiler for sen.

Du fikk en løsning, men uten å vite helt hva som er problemet.

Men heldigvis read more…

Våre liv i skyen

Våre liv i skyen

«Step off», kommanderte vekta bryskt. «Gå av! Jeg tenker.» 

Det er ikke et godt tegn. Når vekta må ta tenkepause, er det som regel fordi den har dårlige nyheter. Og det stemte. Noen sekunder senere avslørte den sitt funn. Ny årsrekord.

Ja, ja. Tilbake til tegnebrettet.

Vekta er en av stadig flere av mine ting som er på nett. Etter veiing rapporterer den inn til Fitbit som er koblet mot  8-10-12 andre apper. Søvnmengde og -kvalitet, antall skritt, puls, næringsinntak og treningsøkter korreleres, og jeg får vite hvordan jeg har det.

I tilfelle jeg ikke visste det.

Flere andre apper passer på meg fra minutt til minutt. Det er Runkeeper, Waze, Facebook, Chrome, mobilbanken, kamera. De hjelper meg. Og de logger meg.

Innerst inne, langt inni mobilens lillehjerne, sitter en utsending fra allmektige Google og noterer seg alt.

Så sendes det hele opp i skyen.

Mitt liv i skyen.

Hvordan jeg har det, hvordan jeg tar det, hva jeg leter etter, hva jeg read more…

Bloggdrama og dramateknologer Hvorfor Bente Storehaug tar feil, selv om hun har rett

Bloggdrama og dramateknologer Hvorfor Bente Storehaug tar feil, selv om hun har rett

Jeg intervjuet Margaret Heffernan forleden dag.  Forfatteren, TED-taleren og eks-teknologi-gründeren delte sine tanker om det voksende behovet for rebeller i arbeidslivet.  En av hennes bøker, «Willfull blindness», tar for seg dette med at alle ser, men ingen sier fra. Det er keiserens nye klær overført til næringslivet.

Intervjuet med Margaret kan du lese om noen uker, men samtalen med henne kom tilbake til meg da jeg leste Bente Sollid Storehaugs krasse angrep på kommentatoren Eva Grinde, Dagens Næringsliv. Bente Storehaug publiserte innlegget på bloggen Digital hverdag på søndag. I skrivende stund går dette bloggdramaet sin seiersgang i sosiale medier. Det er godt og engasjerende skrevet.

Men det er noe som ikke stemmer.

Eva Grindes kommentar er en harselas med noe som kom i skade for å spamme innboksen hennes, noe som kaller seg «Singularity University». De skulle nok holdt seg unna. Man kødder ikke med Eva Grindes innboks ustraffet. Det singulære universitetet ble satt nokså grundig på plass i spalten til den velformulerte kommentatoren.

Det var kanskje ikke det viktigste manifestet i teknologihistorien Eva Grinde bidro med her. Men hun gjorde jobben sin, en jobb som sikkert kjennes både sur og utakknemlig i blant, men som er en del av pressens oppgave: Våge å være uenig. Minne oss om at ikke alt som glimrer er gull. Spørre hvorfor keiseren ikke har klær på seg.

Bransjer i vekst vil alltid være en magnet for folk som vil selge deg oppskriften på gull uten å kunne forklare hvorfor de vil selge den når de kunne lagd gull selv. De Grinde disser er ikke teknologi-innovatørene, men opportunistene, – dramateknologene, om du vil. Finn fram buzzword-generatoren og bytt singularity med Internet of Things, cloud computing, digital divide eller millennials, for bare å nevne noen, og artikkelen vil treffe like godt. Eller dårlig.

Den trigget likevel et kraftig motangrep fra Bente Storehaug. Hun starter sitt innlegg slik: read more…

Jakten på evig liv

Jakten på evig liv

Utenfor vinduet på arbeidsrommet er det svart natt. Bare to vinduer i nabogården er opplyste. Mot dem står den svarte silhuetten av den nå bladløse bjørka og spriker med knokkelaktige grener.

Mellom knoklene skimter jeg et menneske. Et speilbilde. Jeg ser en middelaldrende, gråhåret mann.

Det er ikke meg.

Eller jo, selvsagt er det meg. Men utsiden stemmer ikke med innsiden. Der er fremdeles det meste av livet foran meg, ikke bak meg. Det bildet stemmer dårlig overens med hva jeg ser utenfor vinduet mitt.

Det er patetisk, jeg vet det. En kamp mot vindmøller. En drøm om evig ungdom.

Og jeg viderebringer en sterk tradisjon. For slik har menn, og sikkert kvinner også, sittet i årtusener og fundert over livet og dødens problem.

Men der generasjonene før oss ubønnhørlig måtte dø, skimtes det for vår generasjon et svakt, blafrende lys i enden av tunnelen. For første gang i menneskehetens historie ser vi konturene av en løsning på dødens problem. Det er ikke usannsynlig at mange av oss som lever i dag kan forlenge livet dramatisk ved hjelp av teknologi.

Så i vår tid er det grunn til å tenke gjennom dødens problem en gang til.

En av de som har gjort det er Yuval Noah Harari. I essayet «The War against Death» fra boken «Sapiens: A brief history of Mankind» skriver han: «Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Før vår moderne tid var døden et religiøst fenomen, vår uunngåelige skjebne som selve livet kretset rundt. Døden var den viktigste kilden til å finne meningen med livet.

Harari bruker Gilgamesh-myten som bakteppe for noen av sine betraktninger. Gilgamesh reiste til verdens ende i jakten på evig liv. I underverdenen lærte han at gudene hadde skapt døden som en endelig grense for mennesker. Det er deres endelige skjebne, og hver enkelt må lære å leve med det.

Så vi lærte å leve med døden. Våre beste hoder gjennom århundrer har ikke beskjeftiget seg med å bekjempe døden, men å finne meningen med den.

«Av alle menneskehetens tilsynelatende uløselige problemer, er et av de mest pirrende, interessante og viktige problemet med døden selv.»

Inntil nå.

I dag bruker noen av planetens beste hoder sine intellektuelle ressurser til å fravriste døden sine hemmeligheter, slik at den kan bekjempes eller i det minste holdes tilbake. Og pengene strømmer på fra patetiske aldrende milliardærer som kanskje selv har sittet bøyd over en datamaskin, dypt rystet etter å ha fått et glimt av speilbildet i vinduet.

Som Sergey Brin, en av Googles grundere, som har som mål å kurere død. Eller Peter Thiel, Paypal-grunderen, som har uttalt at han vil bli 120 år gammel og legger pengene sine inn i oppstartselskap som kanskje kan hjelpe ham med det. Eller Bill Maris, enda en Google-milliardær, som mener at det er fullt mulig å leve i 500 år. Eller den mest ekstreme av dem alle, Dmitry Itskov, en russisk entreprenør som planlegger å leve i 10.000 år.

Pengene og dedikasjonen til de som eier dem gir resultater. Det kan hende vi kan løse det tekniske problemet. Og når det er løst, får vi antagelig noen nye problemer. Hararis oppfølger til Sapiens, «Homo Deus: A brief history of Tomorrow», løfter fram noen av dem.

Et av dem er hvordan vår sosiale strukturer påvirkes når tipp-tipp-tipp-tippoldefar lever side om side med sine etterkommere i mange generasjoner.

Et annet er hvordan ulikheter vil eskalere når de som har penger nok kan kjøpe seg evig liv, mens resten må dø av sykdom og alderdom.

Et tredje er i forlengelsen av de livsforlengende teknologiene: kan vi utvikle teknologi som forbedrer eller erstatter basale funksjoner, som lever, nyrer og lunger, kan vi snart bygge teknologi som gjør oss supersmarte også. Men igjen, først og fremst for de som har penger. Vil en ny art overta jorden, et gudelignende supermenneske? En Homo Deus?

Og dette er selvsagt bare begynnelsen. Fremtiden er skummel og løfterik. Det kan gå veldig galt og det kan gå veldig bra. Eller begge deler. Helst begge deler.

Tankefull løfter jeg igjen blikket mot bjørkeknoklene utenfor vinduet.

Jeg smiler til gamlingen der ute.

«Det ordner seg», hvisker jeg. 

«God tirsdag.» 



Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er redaktør av Tirsdag morgen og gründer i Leveraas AS. Han var gründer av digi.no. I dag kaller han seg coach og journalist, med kommunikasjon som en rød tråd. Ta kontakt med Paal enten du trenger en sparringpartner i ditt lederskap eller en som kan hjelpe deg å få budskapet ut i verden. Eller begge deler.

 

 

 

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Hvordan algoritmene vil overta jobben din

Jeg leser «The Inevitable», en bok av Kevin Kelly. Han forklarer på en overbevisende måte de teknologiske kreftene som former vår fremtid – og nåtid. 

Jeg er ikke ferdig med boken, men en liten perle vil jeg gjerne dele allerede nå: De syv stegene av erkjennelse fram til en algoritme, robot eller datamaskin overtar jobben din. Og den neste. Og den neste.

Litt tilpasset og fornorsket av meg, ser den slik ut:

Du sier:

  1. En algoritme kan aldri utføre min jobb.
  2. OK, den kan gjøre litt av den, men ikke alt.
  3. OK, den kan gjøre alt jeg gjør, men trenger meg til å fikse den når den bryter sammen.
  4. OK, den bryter aldri sammen mer, men jeg må lære den nye ting.
  5. OK, den kan lære selv. Det var i alle fall ikke en jobb egnet for mennesker.
  6. Nå har jeg en ny jobb, jeg tjener bedre og har det mer gøy, og jeg kan med sikkerhet si at …
  7. … gå til punkt 1

«The Inevitable: Understanding the 12 Technological Forces That Will Shape Our Future», Kevin Kelly, tidligere redaktør av Wired.

 

 

Hvorfor (mange) kvinner ikke får den innflytelsen de fortjener

Hvorfor (mange) kvinner ikke får den innflytelsen de fortjener

«Velkommen til ukens … eh … Tirsdag morgen. I dag er på en måte temaet … eh … eller skal jeg si, nei jeg sier tema. Det er … eh .. innflytelse. Nærmere bestemt hvordan kvinner får det. Det er et kjempeviktig tema, altså! Og i dag er det jo … nei, i morgen, mener jeg … kvinnedagen.»

Har du falt av? Det er forståelig. Fyllord, hyppige pauser, nøling, manglende sammenheng mellom budskap og stemmeleie og manglende klarhet gjør mye av forskjellen på en god og en dårlig tale.

Det er dagen før kvinnedagen. Vi kan feire at likestillingen har kommet langt i Norge. Det eneste som hindrer kvinner i å komme opp i de øverste etasjene er de skarpe skårene fra det knuste glasstaket.

Og – for noen – måten de går, står og snakker på.

I internetts barndom var et av de fiffige slagordene at «Content is king, but context is the kingdom».

Ideen var at innholdet er viktig, men måten det presenteres på er viktigere.

I et nøtteskall representerer dette noe av forskjellen på kvinner og menn i arbeidslivet.

Den flinke piken sikrer at det hun skal levere er av beste kvalitet.

Ledergruppa gjesper og smugtitter på klokka.

Den flinke gutten opererer etter prinsippet «fake it ´til you make it» og er mer opptatt av å fremstå som dynamisk enn substansiell.

Ledergruppa klapper entusiastisk.

Den største trusselen for disse gutta er at den flinke piken skal knekke koden og forstå at måten det sies på er viktigere enn det som sies.

Mange av de flinke pikene har gjort det.

Noen av dem har sett Amy Cuddys TED-foredrag om kraftfull posering. De sniker seg inn på et ledig møterom før presentasjonen. Der sitter de og skrever, smiler og snakker seg selv opp.

«Don´t fake it ´til you make it», sier Amy i foredraget.

«Fake it ´til you become it.»

Og jentene faker for alt det er verdt. Så grundig som bare en flink pike kan gjøre det.

 

Noen av dem har også jobbet med måten de snakker på. Kanskje de har gått til en stemme-coach.

Slik Margaret Thatcher gjorde.

Jernkvinnen Margaret Thatcher var Storbritannias statsminister gjennom en årrekke. Hennes politikk endret nabolandet vårt for alltid.

Maggie hadde en nokså dyp stemme. Hun snakket sakte og med tydelig intonasjon.

Det var vanskelig å la være å lytte når Maggie snakket.

Men sånn var det ikke alltid. Da hun startet sin politiske karriere, strevde hun med det samme mange kvinner strever med. Folk lyttet ikke til henne. Og de som lyttet, lyttet høflig, men dypest sett uinteressert.

Hun søkte hjelp fra en coach.

Resten er historie.

Verdenshistorie, faktisk.

(Og vil du lese hvordan det gikk til, er det en utmerket artikkel i The Telegraph: From shrill housewife to Downing Street – the changing voice of Margaret Thatcher.)

Stemmen er en undervudert påvirkningsagent. Men vi hører ikke våre egne stemmer slik andre gjør det. Derfor legger få av oss nok vekt på hvordan vi bruker stemmen for å forsterke budskapet.

På «fritiden» (he-he) er jeg styreleder i et lite oppstartselskap, Technology of Influence AS. Det er startet av min gode venn Rick Salmon. Rick har i mange år trent ledere over hele verden, og blitt mer og mer fascinert av hva stemmen betyr for innflytelse.

«En trent coach vil kunne peke på hva du gjør feil, men kan teknologi gjøre det enda bedre?», spurte Rick seg selv.

Jakten på svaret har fått ham til å pantsette hus og hjem og overtale et team lingvister, teknologer og meg til å bruke «fritiden» (he-he) på utvikling av en app som øyeblikkelig gir deg beskjed om hvilken effekt det du planlegger å si vil ha på ditt publikum.

Voiceable, skal appen hete.

Du bør sjekke den ut.

Samarbeidet med Rick har gitt meg forbløffende ny kunnskap om hvor viktig stemmen er. Nest etter din fysiske fremtoning er måten du snakker på det som avgjør det berømte førsteinntrykket.

Når du har noe viktig å si og oppdager at ingen lytter kan det være lytterne det er noe galt med.

Men mer sannsynlig er det at du bruker et av dine viktigste kommunikasjonsverktøy feil.

Stemmer?

God tirsdag.

Hva kan vi lære av dette?

«Paal, du har en resonant stemme med autoritet», sa Faith Fuller til meg etter en gruppetime i relasjonscoaching for noen år siden. «Men husk at din stemme er en metaskill. Vær bevisst på hvordan du bruker den.»

Begrepet «metaskill» i denne sammenheng refererer til egenskaper som bidrar til å forme kontekst. Det er «parfymen» du velger å spraye rommet med når du går inn i et møte. Hva trenger vi mer av for å oppnå det vi ønsker? Inspirasjon? Stahet? Entusiasme? Omsorg? Enten du er leder eller medarbeider, kvinne eller mann, er en slik klargjøring for deg selv og andre svært effektfull.

Hva gjelder Faith, forstod jeg hva hun mente, men jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Stemmen min, jeg kan vel ikke gjøre noe med den? Det er den stemmen jeg har?

Der tok jeg feil. Stemmen er et instrument. Du kan hamre løs på et fåtall strenger eller bruke et stort register. Men det krever trening. Finn en coach. Eller en app. 🙂

 

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er redaktør av Tirsdag morgen og gründer i Leveraas AS. Han var gründer av digi.no. I dag kaller han seg coach og journalist, med kommunikasjon som en rød tråd. Ta kontakt med Paal enten du trenger en sparringpartner i ditt lederskap eller en som kan hjelpe deg å få budskapet ut i verden. Eller begge deler.

 

Når de svartkledde mennene banker på «Du skal ikke tro. Du er noe»

Når de svartkledde mennene banker på «Du skal ikke tro. Du er noe»

— Noen ganger tenker jeg at nå, ganske snart nå, banker det på kontordøra mi. Utenfor står tre svartkledde menn som høflig, men bestemt sier at «vi beklager, men det har skjedd en feil. Du skal ikke være her. Kom nå, vi skal ta en liten kjøretur.»

Det var ikke Donald Trump som sa dette, men en god venn. Han er svært dyktig i jobben sin, og sitter i en sentral posisjon i norsk samfunnsliv. Han har stor frihet, god lønn, og han nyter stor respekt i brede lag.

Han har det i det hele tatt helt utmerket på alle måter. Bortsett fra denne nagende engstelsen. For å bli avslørt. Som en bløff. Det er fullstendig irrasjonelt, og han vet det. Men det hjelper bare litt.

Han er ikke alene. I ledergruppene i de read more…

Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on InstagramPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter
Paal Leveraas
Coach. Skribent. Foredragsholder. @ Leveraas AS
Paal Leveraas er redaktør av Tirsdag morgen og gründer i Leveraas AS. Han var gründer av digi.no. I dag kaller han seg coach og journalist, med kommunikasjon som en rød tråd. Ta kontakt med Paal enten du trenger en sparringpartner i ditt lederskap eller en som kan hjelpe deg å få budskapet ut i verden. Eller begge deler.

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Ukebrevet Tirsdag morgen

Ukebrevet Tirsdag morgen er refleksjoner om lederskap. Hundrevis av abonnenter får det som epostbrev hver tirsdag. Vil du bli med?

Takk for din påmelding. Sjekk din mail for å bekrefte, så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Shares
Share This