«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.
«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.
«Ingen svar?»
«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»
«Siden desember», svarte hun. «Jeg liker det godt. Det er flere interessante mennesker å snakke med her i blodbanken enn på nyfødtavdelingen hvor jeg var før.»
Det kunne jeg forstå.
«Hva snakker du med dem om?»
«Som regel spør jeg hva de jobber med», svarte hun. «Folk har så mange rare jobber. Som din.»
Alle de rare folka
Vi snakket om noen av de rare yrkene vi har møtt. Det var han som levde av å reise rundt i landet for å besøke pølsemakere med det siste innen lekre pølsekrydderier. En annen solgte munnstykker til bensinpumpeslanger. Han visste hvilke bensinstasjoner som har de raskeste pumpene. Nyttig kunnskap å ha en hustrig vinterdag.
Inger Marie gikk for å sjekke blodprosenten, og jeg gled inn i tanker om mangfold i yrkeslivet. Jeg tenkte på rom-tiggeren på Vulkan som hver dag fra 7-17 i lang, lang tid satt ved innkjøringen til Westerdals. Det var jobben hans: Nikke og smile til de som går forbi. En hederlig jobb med lange, utakknemlige arbeidsdager og dårlig lønn. Nå er han ikke der lenger. Lurer på hvor han er.
Barnehjerter
Jeg tenkte også på hun som gikk foran meg i regnet gjennom Ullevål Hageby og slepte på en Elkjøp-pose med en diger Wilfa kjøkkenmaskin. Den var nesten like stor som henne. Da hun stoppet for å skifte grep på posen kom jeg opp på siden av henne. Jeg tilbød en hjelpende hånd, og snart bar vi posen i hver vår hank mens jeg prøvde å balansere min paraply over oss begge i det sildrende regnet.
«Hva lever du av?», spurte jeg Wilfa-damen.
«Jeg holder barnehjerter i hendene mine», sa hun på en syngende langt-inni-fjordane-dialekt.
Svaret satte meg litt ut.
«Du mener…bokstavlig talt?»
«Bokstavlig talt. Jeg er perfusjonist med spesialisering i barnehjerter. Hver dag passer jeg på at hjertesyke barns hjerter får det de trenger under operasjonen.»
Det var rent poetisk i all sin gru.
«Blodprosenten er 14,3», sa Inger Marie. «Nå kan du slappe av til klokka ringer. Husk å drikke godt. Skal jeg hente mer vann til deg?»
Mangfold
Jeg lente meg tilbake og lot tankene flyte inn over meg igjen. Mangfold. Det er fint med mangfold. Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene som gjør så godt de kan. De selger krydder og munnstykker til bensinpumper, de holder barnehjerter, og de er profesjonelle nikkere og smilere med et kaffekrus som lommebok. Noen lever av å tappe blod av oss andre mens de lytter til historier fra livene våre. Noen lever av å gi svar. Andre lever av å stille spørsmål.
Her bor vi sammen på en smal kyststripe på en liten jord i et uendelig verdensrom og gjør det vi kan så godt vi kan. Det gjør meg varm om hjertet.
I det norske mangfoldet er det høyt under taket. Vi har til og med mennesker her som får mangfoldets støtte til å advare mot mangfold, og andre som får betalt for å drive dialog gjemt i en nikab.
Og jeg tenker at sånn skal det også være. Vi skal ha plass til alle. Alle skal med.
Det finnes tross alt bare ett alternativ til mangfold.
Enfold.
Oppslagsfoto: Pixabay (CC0)
