Den dagen Hedvig ble voksen
Da hun kom hjem fra jobb ble hun fysisk dårlig. Etter å ha tørket bort snørr og tårer ringte hun sin eldre bror for trøst. Svaret han ga gjorde Hedvig voksen.
Lesetid: 2 min
Hedvig Rognerud skriver om kommunikasjon, språk og ledelse.
Publisert 26.03.2020

Det er tøft å si opp folk. Men enda tøffere for de som blir sagt opp.

Som ung og lovende 30-åring klar for oppbrudd og ny start, søkte jeg en ledig stilling som personalrådgiver på et nyetablert statlig kompetansesenter. Uerfaren som jeg var, vokste jeg minst 2 centimeter da direktøren ringte meg opp igjen etter første intervju og fortalte at de hadde fått svært godt inntrykk av meg. Ja faktisk så godt inntrykk at de heller ville be meg søke lederstillingen på senterets administrasjonsavdeling, som også var ledig.

Lite visste jeg da hva jeg var i ferd med å takke ja til.

Den ukjente strategien

Det den samme direktøren ikke fortalte, var hvilken strategi de hadde for de nærmeste to årene. Senteret skulle bygges på tuftene av to gamle spesialskoler med hver sin historie og to svært ulike kulturer. Institusjonsdelen med internatdrift skulle bygges ned, og det framtidige kompetansesenteret med sine 90 ansatte skulle tilby landsdekkende konsultasjoner, rådgiving og undervisning til første- og andrelinjetjenestene rundt om i landet. 

«Det skal ikke mye til for å forstå at følelsen av stolthet jeg kjente på da jeg fikk tilbud om denne jobben, gradvis ble erstattet av en ganske så påtrengende følelse av å være grundig lurt.»

Hva denne strategien betydde for min stilling som mellomleder? Jeg fikk ansvar for å lede ombygging av en rekke internatbygg til rådgiverkontorer med all infrastruktur som trengtes til formålet.

Jeg fikk også ansvar for å avvikle 30 assistentstillinger, pålegge 30 ansatte med 3-årig høyskole å ta en mastergrad (det het hovedfag den gangen) i løpet av to år, og rekruttere ytterligere 30 mennesker med mastergrad inn i virksomheten.

Og midt oppe i dette skulle jeg være en trygg og motiverende leder for egen avdeling, og en ressurs inn i kompetansesenterets ledergruppe.

Stolt. Lurt.

Det skal ikke mye til for å forstå at følelsen av stolthet jeg kjente på da jeg fikk tilbud om denne jobben, gradvis ble erstattet av en ganske så påtrengende følelse av å være grundig lurt. Men en jobb er en jobb, og en av verdiene jeg har vokst opp med, handler om å være en person til å stole på, så jeg kastet meg over oppgave etter oppgave med en blanding av redsel og pågangsmot. 

Da dagen kom for utlevering av masseoppsigelser, valgte min øverste leder å reise bort for å prioritere egen kompetanseheving, og jeg sto alene igjen med 30 ferdig skrevne oppsigelsesbrev i hver sin hvite, forseglede konvolutt. 

«Noen av disse menneskene hadde hatt den samme arbeidsplassen siden jeg var 3-4 år gammel, og i et par av tilfellene mistet to ektefeller jobben samme dag.»

Selv oppsøkte jeg hver enkelt medarbeider, overleverte brevet personlig og møtte hele spekteret av menneskelige reaksjoner på veien, fra gråt til sinne, returnert omsorg, aksept og avvisning.

Noen av disse menneskene hadde hatt den samme arbeidsplassen siden jeg var 3-4 år gammel, og i et par av tilfellene mistet to ektefeller jobben samme dag. 

«Det handler ikke om deg!»


Da jeg kom hjem fra jobb denne dagen, ble jeg fysisk dårlig og måtte kaste opp. Etter å ha tørket bort det verste av snørr og tårer ringte jeg min eldre bror for litt omsorg, jeg visste at han hadde erfart noe sammenlignbart et par år før.

Svaret kom kontant:

«Du lot ikke dem forstå at det var synd på deg som måtte overlevere disse brevene? Du vet at det ikke er deg dette handler om? Det er de som mister jobben og ikke du!»

Dette var dagen jeg ble voksen.   


Oops! Det hadde visst noen tenkt på før

Oops! Det hadde visst noen tenkt på før

Hvorfor presenterte alle på spanskkurset seg med “jeg er alkoholiker”? Atle Øis funderinger ledet ham fram til et nygammelt slagord. Noen hadde visst tenkt på det før.

Korona­krisen kan bli et friminutt for innovasjon

Korona­krisen kan bli et friminutt for innovasjon

Korona kan ta livet av virksomheten din. Eller, om du tilter kursen bittelitt, kan den bli et viktig pusterom du kan fylle med utvikling og innovasjon. Her er en måte du kan gjøre det på.

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: