Katastrofevarsel
Mange inviterer daglig katastrofer inn i sitt liv. Absurde scenarier og kjappe regnestykker kan være god medisin.

by | 30.10.2018

Lesetid: 3 min

Jeg slo opp øynene og stirret inn i det oransje klokkeslettet på vekkerklokka. 03:23. «Sov videre!», beordret jeg hjernen. Den nektet å lystre.

Den var gått i katastrofemodus.

Jeg skjønte tegninga. Har sett den før. Ingen vits i bli liggende. Jeg stod opp, spiste frokost, lagde en kaffe og begynte å jobbe.

«Jeg har hatt mange problemer i mitt liv, og de fleste av dem skjedde aldri», skal Mark Twain ha sagt.

Og med det satte han fingeren på noe unikt menneskelig: Vår evne til å se for oss hendelser, mennesker, situasjoner som kanskje kan bli virkelighet.

Den egenskapen har gjort oss i stand til å bygge byer, sivilisasjoner og imperier, skape musikk, skrive bøker. Den er helt grunnleggende for vår arts suksess.

Og: den samme evnen gir oss en ekstrem kapasitet for å være bekymret. Vår evne til å forestille oss fremtiden er verdinøytral. Om det er himmel eller helvete vi maler fram spiller ingen rolle.

Så mange av oss bruker mer energi på å tenke seg det verste, heller enn det beste, som kan skje.

Les også: Når de svartkledde mennene banker på

Et tricks er å sette ord på følelsene ord trekke scenariet ut i det aller verste — og sannsynligvis minst sannsynlige — som kan skje.

Som levebrødsgründer er et av mine favoritt-katastrofescenarier at ingen vil kjøpe mine tjenester lenger.

Da kan jeg absurdifisere mine egne bekymringer slik:

jeg kan ikke si nei til noen oppdrag,
da blir kanskje kunden fornærmet,
så får jeg færre og vanskeligere oppdrag neste måned,
så greier jeg ikke å levere,
så gir de meg ikke flere oppdrag i det hele tatt,
så sprer ryktet seg om at jeg ikke duger,
så får jeg ingen oppdrag av noen,
så tjener jeg ingen penger,
så ryker samboerskapet,
så blir jeg hjemløs,
min familie slår hånden av meg,
jeg slår meg på flaska,
blir uteligger,
om noen år begraver de meg 
i en navnløs grav

«Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi der paralysert»

Med scenariet satt ord på på denne måten, er det på tide å trekke på smilebåndet. Dette er jo bare dumt.

Katastrofering kan oppleves lammende. Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi tilbake mer eller mindre paralysert. Så kjører vi «safe», tar ikke sjanser. Vi spiller de sikre kortene og lar være å utforske det nye og uprøvde. Og alt blir ved det gamle.

Les også: Nedsnødd av maur

Katastrofering er ubehagelig, men også usunt. Det kan visstnok knyttes til økt dødelighet før fylte 65 år.  Bekymrede menn er verst stilt, med en 25 prosent høyere sjanse for å dø før 65 enn menn med andre livsanskuelser.

Paradoksalt nok er de særlig utsatt for å dø som følge av ulykker. Eller katastrofer, som de selv ville kalt det.

Heldigvis: Denne unike menneskelige egenskapen har en tvilling, en annen unik menneskelig egenskap: Rasjonalitet.

Hvis du er glad i matte, for eksempel, kan du gjøre et kjapt regnestykke.

  1. Faren for at kunden blir fornærmet? Tja, kanskje 50%
  2. Sjansen for at det skal føre til enda verre oppdrag neste måned? La oss si 20%
  3. Sjansen for at jeg ikke får noen oppdrag? 5%
  4. Sjansen for at jeg blir hjemløs? 2%

Sjansen for at jeg skal bli uteligger og begraves i en navnløs grav: 0,5 x 0,2 x 0,05 x 0,02 = 0,0001, altså 0,01%, eller 0,1 promille eller 1:10.000.

«Katastrofevarslere er mer utsatt for å dø i ulykker … eller katastrofer, som de selv ville kalt det»

Den sjansen får jeg ta.

Et litt mer brutalt spørsmål å stille seg selv, men kanskje mer effektivt om du blir glassaktig i blikket av prosentregning:

Hva er sjansen for at jeg slipper levende ut av dette livet?

0%, ja.

Så hva er det egentlig å være redd for?


God tirsdag.

Memento mori.

Les også: Velg dine tanker — og mens du er i gang: del dine tanker. I kommentarfeltet.


Oppslagsfoto: «Agitated» av Challiyil Eswaramangalath Pavithran Vipin, fra Flickr, CC BY 2.0-lisens. Foto: Omstreiferen Maxpixel CC BY 0.

Paal Leveraas
Coach og skribent
Paal Leveraas startet Tirsdag morgen i 2010. Han er kommunikasjonsrådgiver og coach og brukes som en ekstern, nøytral sparringpartner av mange ledere. Paal jobber også med teamcoaching. Les mer
Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter


Dagbok fra en delt uke

Dagbok fra en delt uke

Om det var gud eller Xi Jinping som lukket døren skal jeg ikke mene noe om. Hvilken effekt det har hatt står klarere for meg. Det handler om å dele. Her er dagbok fra en delt uke.

Koronakrisens faser: Hvor er du nå?

Koronakrisens faser: Hvor er du nå?

Individuelle kriser går gjerne gjennom fem faser. Koronakrisen rammer alle. Går det samme mønsteret igjen for hele menneskeheten?

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Prat! Prat! Prat!

Jeg (Paal, t.v.) er egentlig ikke veldig pratsom av meg. Det bare ser sånn ut når jeg prater med Jan Wiese her foran tigeren. Men én ting vil jeg si. Det skal jeg si på tirsdag. Vil du lytte?

Så bra! Vi prates på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: