Jeg slo opp øynene og stirret inn i det oransje klokkeslettet på vekkerklokka. 03:23. «Sov videre!», beordret jeg hjernen. Den nektet å lystre.

Den var gått i katastrofemodus.

Jeg skjønte tegninga. Har sett den før. Ingen vits i bli liggende. Jeg stod opp, spiste frokost, lagde en kaffe og begynte å jobbe.

«Jeg har hatt mange problemer i mitt liv, og de fleste av dem skjedde aldri», skal Mark Twain ha sagt.

Og med det satte han fingeren på noe unikt menneskelig: Vår evne til å se for oss hendelser, mennesker, situasjoner som kanskje kan bli virkelighet.

Den egenskapen har gjort oss i stand til å bygge byer, sivilisasjoner og imperier, skape musikk, skrive bøker. Den er helt grunnleggende for vår arts suksess.

Og: den samme evnen gir oss en ekstrem kapasitet for å være bekymret. Vår evne til å forestille oss fremtiden er verdinøytral. Om det er himmel eller helvete vi maler fram spiller ingen rolle.

Så mange av oss bruker mer energi på å tenke seg det verste, heller enn det beste, som kan skje.

Les også: Når de svartkledde mennene banker på

Et tricks er å sette ord på følelsene ord trekke scenariet ut i det aller verste — og sannsynligvis minst sannsynlige — som kan skje.

Som levebrødsgründer er et av mine favoritt-katastrofescenarier at ingen vil kjøpe mine tjenester lenger.

Da kan jeg absurdifisere mine egne bekymringer slik:

jeg kan ikke si nei til noen oppdrag,
da blir kanskje kunden fornærmet,
så får jeg færre og vanskeligere oppdrag neste måned,
så greier jeg ikke å levere,
så gir de meg ikke flere oppdrag i det hele tatt,
så sprer ryktet seg om at jeg ikke duger,
så får jeg ingen oppdrag av noen,
så tjener jeg ingen penger,
så ryker samboerskapet,
så blir jeg hjemløs,
min familie slår hånden av meg,
jeg slår meg på flaska,
blir uteligger,
om noen år begraver de meg 
i en navnløs grav

«Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi der paralysert»

Med scenariet satt ord på på denne måten, er det på tide å trekke på smilebåndet. Dette er jo bare dumt.

Katastrofering kan oppleves lammende. Som rådyret som plutselig fanges inn av billyktene, står vi tilbake mer eller mindre paralysert. Så kjører vi «safe», tar ikke sjanser. Vi spiller de sikre kortene og lar være å utforske det nye og uprøvde. Og alt blir ved det gamle.

Les også: Nedsnødd av maur

Katastrofering er ubehagelig, men også usunt. Det kan visstnok knyttes til økt dødelighet før fylte 65 år.  Bekymrede menn er verst stilt, med en 25 prosent høyere sjanse for å dø før 65 enn menn med andre livsanskuelser.

Paradoksalt nok er de særlig utsatt for å dø som følge av ulykker. Eller katastrofer, som de selv ville kalt det.

Heldigvis: Denne unike menneskelige egenskapen har en tvilling, en annen unik menneskelig egenskap: Rasjonalitet.

Hvis du er glad i matte, for eksempel, kan du gjøre et kjapt regnestykke.

  1. Faren for at kunden blir fornærmet? Tja, kanskje 50%
  2. Sjansen for at det skal føre til enda verre oppdrag neste måned? La oss si 20%
  3. Sjansen for at jeg ikke får noen oppdrag? 5%
  4. Sjansen for at jeg blir hjemløs? 2%

Sjansen for at jeg skal bli uteligger og begraves i en navnløs grav: 0,5 x 0,2 x 0,05 x 0,02 = 0,0001, altså 0,01%, eller 0,1 promille eller 1:10.000.

«Katastrofevarslere er mer utsatt for å dø i ulykker … eller katastrofer, som de selv ville kalt det»

Den sjansen får jeg ta.

Et litt mer brutalt spørsmål å stille seg selv, men kanskje mer effektivt om du blir glassaktig i blikket av prosentregning:

Hva er sjansen for at jeg slipper levende ut av dette livet?

0%, ja.

Så hva er det egentlig å være redd for?

God tirsdag.

Memento mori.

Les også: Velg dine tanker — og mens du er i gang: del dine tanker. I kommentarfeltet.


Oppslagsfoto: «Agitated» av Challiyil Eswaramangalath Pavithran Vipin, fra Flickr, CC BY 2.0-lisens. Foto: Omstreiferen Maxpixel CC BY 0.

 


Takk for at du leser Tirsdag morgen på nett. Det kommer også som epostbrev, hver tirsdag. Er du ikke abonnent, er det lett å gjøre noe med det. Se annet sted på siden for påmelding. Les mer om Tirsdag morgen her. Lenger ned finner du de siste ukebrevene.

 

Kvinne på klippetopp ser mot skyene

Jakten på ikigai

Innbyggerne på de japanske Ryukyu-øyene har høy livskvalitet og forventet levealder i verdenstoppen. En av årsakene mener mange er ikigai ... Les mer
Montasje mann kvinne digitalt øye

Den stille revolusjonen

Vi er inne i en stille revolusjon. Mellom de små daglige forbedringene i apper og algoritmer som lister seg inn ... Les mer
Fristund og takknemlighet

Fristund og takknemlighet

«Denne uken tar vi en pause fra å bli litt klokere hver tirsdag», sier far til seg selv. «Denne uken ... Les mer
Leksikonet, innovasjonen og den verdibaserte lederen

Leksikonet, innovasjonen og den verdibaserte lederen

Et leksikon i 15 bind fra 80-tallet har en overraskende rolle i digitaliseringsdramaet som har utspilt seg de siste 30-40 ... Les mer
Hvordan ta vare på verdiene når digitaliseringen raserer grunnmuren?

Hvordan ta vare på verdiene når digitaliseringen raserer grunnmuren?

Digitaliseringens lederutfordring er ikke teknologi, det er organisasjon. Gjesteblogger Thomas Nygaard har sin egen metode for å ta vare på ... Les mer
Det eneste som betyr noe for mangfold

Det eneste som betyr noe for mangfold

Det handler ikke om hudfarge, kjønn, alder og funksjonsgrad. Det spiller ingen rolle om du er ung eller gammel, svart eller ... Les mer
Loading...

 

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Prat! Prat! Prat!

Jeg (Paal, t.v.) er egentlig ikke veldig pratsom av meg. Det bare ser sånn ut når jeg prater med Jan Wiese her foran tigeren. Men én ting vil jeg si. Det skal jeg si på tirsdag. Vil du lytte?

Så bra! Vi prates på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Share This