Sigøynerdronningen, generallöitnanten og den arbeidsløse oljeingeniøren

Kirkegården viser at arbeid og identitet er uløselig knyttet sammen, i livet som i døden. Når arbeidslivet blir usikkert, blir også identiteten truet. Her er noen enkle råd som sikrer at du alltid har en hovedrolle i (arbeids)livets teater.  
Annonse

Cathrine Lie Strand på Linkedin

Jobbsøker, denne er til deg! Gjør dine forberedelser hvor du vil, i ditt tempo. Potensialbygger lanserer online jobbsøkerkurs. Sommerskole for deg som…

potensialbygger.mykajabi.com

Uten jobben vet jeg ikke hvem jeg er, skrev han. Etter mer enn 20 år som ingeniør i oljebransjen hadde han mistet jobben. Det han ikke hadde sett komme var at han samtidig mistet mye av identiteten.

Mange kan kjenne seg igjen i følelsen av å miste seg selv sammen med jobben. Det handler om hvordan du ser på deg selv, men det handler enda mer om hvordan omverdenen ser på deg.

Min onkel triller piller på byens apotek. Han er så tynn og trist og blek, og triller hvite piller.

Da jeg for mange år siden sluttet i jobben som sjefredaktør i Computerworld Norge kjente jeg på det for første gang. Verden ble stille. Telefonene sluttet å ringe.

Det gikk opp for meg at det ikke var meg som person som var interessant, men den rollen jeg hadde.

Det føltes overraskende tomt og rart.

Samtidig ble det et spark bak for å gjenoppdage meg selv og hvem jeg egentlig er.

Andre har fortalt meg om lignende opplevelser, inkludert Sigrun Vågeng, toppsjef i NAV, som jeg intervjuet på vegne av HR Norge for en tid tilbake.

Hun fortalte om hvordan det var da hun måtte gå fra en tidligere topplederstilling. «Da fikk jeg virkelig kjenne på hvordan det er å stå uten jobb», sa hun. «Fra den ene dagen til den andre sluttet telefonen å ringe. Det ble stille.»

Sigruns strategi var å ha avtaler, hver dag. Min strategi var selvsnakking. Jeg fortalte meg selv at «Paal, du er ikke jobben din. Du er også far, bror, sønn, ektefelle, venn. Du er dine fritidsinteresser, og du er dine ord og handlinger fra dag til dag.»

Jeg ble aldri helt overbevist.

«Det er en grunn til at vi på engelsk er Human beings, ikke Human doings», var det en som sa til meg en gang.

Likevel tok jeg meg ikke så mye tid til å være, men skyndte meg videre til ting å gjøre.

For utover din nærmeste krets handler det ikke om hvem du er, men hva du gjør. 

Min tante baker kaker i byens bakeri. Hun er så rund og rød og blid, og baker bløte kaker.

Søndag, dagen før Arbeidets dag, gikk jeg en tur på Vestre gravlund. Det er et vakkert sted, verdighet og harmoni og fred hviler over de tusener som ikke lenger vandrer på jorden.

Mens jeg gikk der og leste mellom linjene om levde liv, slo det meg enda en gang hvor viktig nettopp arbeidet var for de døde.

Kirkegården er som en tidlig versjon av LinkedIn på stentavler, – om enn mindre selgende og uten påtrengende call to action-knapper.

Her er siv. ing. Even Per Aase og der er fabrikkeier Harry Normann Johansen. Det er apoteker Sverre Thürmer med frue og det er sorenskriver N. L. Nicolaysen.

Jeg forsøker å forestille meg hvordan livet til Generallöitnant Hans Peter L’Orange, Födt 8de Septbr. 1835, Död 31te Januar 1907, Chef for Trondhjemske Brigade. Generalstabschef. Kommanderende General  og hans kone Alvilde kan ha vært. Eller sigøynerdronningen Lola Karoli som har et gravsted en dronning verdig. «Hele verdens sigøynerdronning», står det på graven. Generaldirektør Erling Eriksen * 20-7-1893 ✝ 20-1-1967 har en mer diskret tilstedeværelse.

Min fetter fanger slanger til byens brannstasjon. Han er en underlig person. Han fanger lange slanger.

Veldig prangende er heller ikke graven til «Pressemannen Kåre Valebrokk». Den skarp-pennede redaktøren og angivelig nokså fraværende familiefaren mente selv de to ordene på graven hans er en grei oppsummering av liv og karriére.

«Fortsatt savnet», står det.

Sigøynerdronningen, generaldirektören, generallöitnanten og pressemannens graver forteller meg at de åpenbart hadde et lignende forhold til jobben sin som den arbeidsløse oljeingeniøren, Sigrun Vågeng, meg selv og kanskje deg.

Deres identitet var sterkt knyttet til jobben, selv i døden.

(Og ingen gravstener annonserer at her hviler en arbeidsløs, en uføretrygdet eller en ME-syk, ei heller en mor, bestemor, sønn eller god venn.)

Men min kusine Line, som får gjøre hva hun vil, hun gjør seg bare til.

Inger Hagerup

I livets teater er jobben for de fleste hovedscenen. Det er den vi inntar hver dag for å vise oss frem og spille ut våre talenter.

Men din arbeidsgiver er også teatersjef og regissør og bestemmer hvem som får skinne og hvem som må forsvinne. Når du – frivillig eller ufrivillig – går av scenen, følger aldri lyskasterne etter.


Mitt råd, både til den arbeidsløse oljeingeniøren og til deg som (fremdeles) føler deg trygg på din rolle og plass i scenesettingen, er å bygge alternative scener hvor du selv er teatersjef, regissør og hovedrolleinnehaver.

På én slik alternativ scene har du akkurat nå lest deg fram til slutten av ukens forestilling.

God tirsdag.


P.S. Jeg setter stor pris på dine tilbakemeldinger i kommentarfeltet under, på Facebook-siden til Tirsdag morgen, i mail eller via andre kanaler.

Paal Leveraas
Coach og skribent
Paal Leveraas startet Tirsdag morgen i 2010. Han er kommunikasjonsrådgiver og coach og brukes som en ekstern, nøytral sparringpartner av mange ledere. Paal jobber også med teamcoaching. Les mer
Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter

10 Comments

  1. Helge E Dalseg

    Stoff til ettertanke om egen situasjon. Vet ikke om min mangslungne karriere er en fordel eller ulempe for selvbildet.

    Ettersom jeg nyss fylte 79, kan vel min kommentar tolkes i denne sammenheng som innledning til gravskrift a la J H Wessel over meg selv (nei, ikke ennå, jeg planlegger å bli 111 år som er et fint tall). Mitt utfordring gjennom hele livet har vært at jeg er utpreget nysgjerrig, har en mangslungen fantasi og tenker assosiativt, likevel høy score på logikk. Koblet med vitebegjærlighet har både studie- og yrkesvalg vært springende og til dels sprengende.

    Skoleflink som jeg var, satset jeg etter mange oppfordringer på medisin, men koblet meg raskt av fordi jeg brukte mer tid i min fars nystartede reklamebyrå enn på laboratorium og lesesal. Min største reklamekunde var Nyegaard & Co. AS Nyco, der min bakgrunn fra Naturfag-artium og korte medisinerstudium ga meg et fortrinn fordi jeg kunne kommunisere med farmasøytene. Halvstudert reklamemann møtte imidlertid høyskoleutdannede kunder og jeg ville på deres nivå (unngå asymmetri); søkte NHH – etter å ha vurdert og gått fra å utnytte profesjonelt et usedvanlig godt sangertalent (vurdert av anerkjent sangpedagog – på nivå med de beste på slutten av 60-tallet. Jeg var gift, 2 barn. Sikkerhet i jobb vs. usikker sangerkarriere i alder av 29 år).

    Etter NHH og ønske om bosetning i Bergen valgte jeg IKO/Industrikonsulent og konsulent karriere – på 15 år 3-400 forskjellige oppdragsgivere (Vestlandet), inkl. 200 oppdrag innen lederrekruttering; intervju med minst 1000 personer gjorde at jeg identifiserte meg med svært mange andre “utenfor” meg selv. I tillegg til standard konsulentoppdrag, satte jeg et ‘fotavtrykk’ ved å analysere “Mulighetene for en skjellnæring i Norge” allerede i 1976. Startet eget selskap 1990 og hadde varierende samarbeidskonstellasjoner frem til jeg flyttet tilbake til Oslo-gryta 2011.

    Det som jeg likevel sitter igjen med nå er meg som sanger. Sølvguttene fra 1946 (sopran, bass), D n Studentersangforening fra 1957 (bass), Oktetten på NHH (tenor), Bergen Oratoriekor fra 1973, Studentersangforeningen i Bergen fra 1994, flyttet til Bærum 2011 og startet umiddelbart i Sølvguttene, og fra 2012 i D n Studentersangforening igjen). Og stemmen holder seg!
    Jeg har mye kompetanse som man trenger i arbeidslivet (var Adizes Associate/prosessledelse/facilitator), men pga av at jeg er av en fortapt generasjon i nåværende e-verden (fikk min Commondore 64 ca 1983/84, men ble raskt forbigått av mine døtre på 5/10 år på først en Remington m/ekte floppydisk og senere Toshiba). Og å bygge nytt nettverk i Oslo uten e-kompetansen, er nok å gape for høyt.

    Dog – Mitt fag eller fellesnevner etter mange og lange tanker er kommunikasjon.

    Dette kom også til uttrykk da jeg ble valgt til formann i Oppfinnerforeningen i Bergen tidlig på 2000-tallet. Evnen til å bli forstått og akseptert av selvsentrerte og innadvendte oppfinnere, og likevel kunne tenkemåten og språket til investorer, gründere og utviklingsbyråkrater.

    Dette ble jo litt CV-preget, men skrevet fordi jeg lurer på hva noen eller helst Wessel ville ha formulert som gravskrift over denne personen i et uttrykk for hans ville ferd av uutnyttede evner (kunne tegne godt nok til å søke SKHS, iflg hun som kurset søkere til sikkert opptak på ‘Knus og Hærverk’) og kaninkarriere (hopp og sprett blant foretak og personer).

    • Paal Leveraas

      Det må jeg si, nå begynner vi visst å lage gravskrifter her! Uventet vending. 🙂 Jeg noterer meg stikkord som nysgjerrig, logisk, sang, oppfinnelser, hærverk, medisin, kaniner, sølvgutt, ledelse, fotavtrykk, skjell, Oslo, Bergen, Commodore, Remington. Det er jo nok å ta av. Du trenger god plass på din stentavle-LinkedIn-profil, Helge.

  2. Jens Petter

    Bra innlegg Paal.

    Tror mange trenger din “wake up call”. Markedet har jo ikke lenger bruk for “managers” men trenger “leaders” som med mellommennesklig kunnskap kan trekke prosjekter/kollegaer/kunder/partnere i mål.

    Bevisstgjøring av rollen som menneske, er det lite av i næringslivet. Selv om alle ser at de suksessfulle medarbeiderne og lederne har egenskaper som mennesker,- som gjør de unike. Hjelper selvfølgelig at du er en èner på faget ditt, men forskjellen til de dyktigste er de mennesklige egenskapene.

    Titler av type generaldirektør er noe som tilhører fortiden, tror mer på titler som bekriver hva du brenner for og hva du gjør. Så får heller funksjon heller legges på som hjelpetekst (CEO,CIO,COO,CFO).

    Overlater kanskje gravskrift og daødsannonse til mine etterlatte, men liker godt Mari Bjørgan sin dødsannonse hvor det står rett og slett “Takk for meg”.

    • Paal Leveraas

      Du har helt rett, Jens Petter. Din kompetanse og utdannelse er bare grunnmuren i din karriére. Dine mellommenneskelige egenskaper er selve byggverket.

      Så vet jeg ikke helt om nåtiden er helt enig i at generaldirektører og slikt hører til fortiden. Det finnes eksempelvis opptil flere generalsekretærer i min bekjentskapskrets fremdeles, og de er ikke det minste anakronistiske noen av dem.

  3. Mai-Britt Andersen

    “Ikke legg alle eggene i en kurv” var min umiddelbare tanke etter at jeg hadde lest innlegget ditt, og jeg heldigvis har mange roller jeg fyller og fler ben å stå på , men som midlertidig ansatt i en årrekke, har jeg lært meg (godt hjulpet av deg) at det er LURT. Og nå er det mangfoldet av roller fullintegrert i meg . Bra artikkel!

    • Paal Leveraas

      Godt å høre, Mai-Britt.

  4. Kjetil Helliesen

    Hei Paal

    Det første jeg tenkte når jeg startet å lese ditt innlegg, er hvor viktig det er å være “seg selv” og være trygg i sin “egen person”.

    I dagens samfunn er det ingen garantier for at du får lov til å gjøre det du er utdannet til, har kompetanse til eller erfaringer med. Det har de siste årene vist oss, og spesielt har mange i mitt hjemfylke Rogaland fått opplevd dette nært på kroppen.

    For å sikre at du ikke kommer i den situasjon at du føler deg “unyttig” eller gjerne usynlig, er det avgjørende å ha “ro i sjelen”. Dette kan hver og en av oss gjøre noe med. Det er faktisk mulig å trene seg opp til å bli trygg på seg selv, som det meste annet i livet. De du nevner i ditt innlegg har alle trent seg opp i sine roller….

    Hver enkel må tørre å “gå sin egen veg” og få være seg selv i sitt liv. Vi er dessverre lært opp fra vi var små til å tilpasse oss og “passe inn”. Utfordringen er bare at vi ikke alle passer inn der hvor andre ønsker eller mener at vi skal/bør være.

    Et lite sitat fra Bill Gove, som jeg opplever at beskriver dette;

    “If I want to be free, I’ve got to be me.
    Not the me I think you think I should be,
    not the me I think my wife thinks I should be,
    not the me I think my kids think I should be.
    If I want to be FREE, I’ve got to be ME.”

    Det er aldri for sent å sette fokus på din personlige utvikling, men det kan oppleves “unødvendig” før du står midt i en “krise”. Og kriser kommer som regel når du minst venter dem….

    • Paal Leveraas

      Takk for dette, Kjetil. Ro i sjelen, skriver du. Det er neimen ikke lett. “Work in progress”, som det heter.

      For øvrig likte jeg godt sitatet ditt, og la det inn blant de kloke ordene som velges ut tilfeldig og dukker opp under “Godt sagt” i høyre spalte på denne bloggen. Takk for bidraget!

  5. Eirik Randsborg

    Jeg har aldri identifisert meg kun med det yrket jeg har hatt. Da jeg og min tidligere kone adopterte barn fra Sør-Korea, og siden adopsjon på den tiden ikke ga rettigheter til fødselspenger, var det for oss en selvfølge at vi skulle dele perioden ved at vi begge jobbet 50 %.

    Det og at jeg også etter dette var opptatt av å yte min del av mine barns oppvekst, ble nok ofte oppfattet av arbeidsgivere som at jeg ikke hadde “ambisjoner”, f. eks ved utsagn som “men hvorfor er det hele tiden du som må stille opp”.

    Da min avdeling skulle gjennomføre innsparingstiltak, og jeg skjønte at mitt valg enten var å gå ned til 50 % eller blir sagt opp, valgte jeg selvfølgelig den første varianten.

    Jeg innrømmer at jeg kjente på de samme følelsene som du uttrykker; tapet av arbeidsmessig tilhørighet.

    Men det tok ikke lang tid før jeg var glad for at jeg gjorde det. Dels kunne jeg bruke tiden til å stelle for min alvorlig syke kone (alvorlig ME som du jo selv nevner) uten at jeg mistet “arbeidskontakten”.

    Da jeg ble forelagt et forslag om å gå av med tidlig pensjon, var nettopp det et hovedargumentene jeg brukte for ikke å godta forslaget; Fordelen av å kunne utføre viktig omsorgsarbeid samtidig som jeg kunne unngå å bli sosialt isolert.

    Men det oppfattes dessverre ofte i jobbsammenheng som “liten ambisjon”. Når jeg nå forteller at jeg ikke har fått utført alle de planlagte arbeidsoppgavene i løpet av et år, med at tiden ikke strekker til, blir ofte private forhold tatt med i betraktning. “Men du har tid til å skrive roman og jobbe for ME-saken”.

    Så for meg ser det ut til at dersom man ikke identifiserer seg fullstendig med jobben, så mangler man ambisjoner.

    Selv er jeg overbeviste om at mine to perioder med deltidsjobb for å ta meg av mine barn, og min nåværende deltidsjobb for å pleie min kone, har gitt meg mer som menneske enn å ha ambisjoner på jobb.

    • Paal Leveraas

      Takk for at du deler, Eirik.

      Du har åpenbart ambisjoner, men kanskje ikke først og fremst på vegne av jobben. Du har også åpenbart mot til å ta egne valg fundert i verdiene dine. Det er etter min mening viktig, kanskje det viktigste.


Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Prat! Prat! Prat!

Jeg (Paal, t.v.) er egentlig ikke veldig pratsom av meg. Det bare ser sånn ut når jeg prater med Jan Wiese her foran tigeren. Men én ting vil jeg si. Det skal jeg si på tirsdag. Vil du lytte?

Så bra! Vi prates på tirsdag!

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: