Halleluja-dop og virtuelle lykkepiller

Myten om tankens kraft er betydelig overdrevet. Gerd Nilsson avkler virtuelle lykkepiller som «The Secret» som halleluja-dop.
Annonse

Cathrine Lie Strand på Linkedin

Jobbsøker, denne er til deg! Gjør dine forberedelser hvor du vil, i ditt tempo. Potensialbygger lanserer online jobbsøkerkurs. Sommerskole for deg som…

potensialbygger.mykajabi.com

Myten om tankens kraft er betydelig overdrevet, fastslår Tirsdag morgens “mythbuster” Gerd Nilsson, og avkler virtuelle lykkepiller som “The Secret” som halleluja-dop: Ingen trening, ingen mening.

Ingen som har beskjeftiget seg med litteratur innen genrene personlig utvikling og lederutvikling, vært tilhører på et motivasjonsforedrag eller lest et ukeblad kan ha unngått å høre at «det sitter i hodet» – være seg suksess eller problemer. Vi leser og hører historier om mennesker som har gått fra et miserabelt til et fantastisk liv, fra dødelige sykdommer til sunnheten selv, fra tap til seier på idrettsarener og fra fiasko til suksess i næringslivet.

Alt med tankens kraft.

Budbærere av denne oppskriften er mange. Alt fra såkalte alternativbehandlere, mer eller mindre åndelige guruer, foredragsholdere, psykologer med kognitiv terapi som metode eller coacher innen idrett, næringsliv og personlig utvikling.

En av de mest kjente og ytterliggående er Ronda Byrne og hennes bestselger «The Secret». I følge hennes oppskrift er det bare å forestille seg det man ønsker seg og å tenke og føle som man allerede har det, så blir det slik. Det er universets lov.

Får du ikke hva du har bestilt hos universet, skyld på deg selv: Du gjør det ikke (opp)riktig nok.  

Det er deg det er noe feil med. Igjen.

Ville det ikke være deilig om det var så enkelt? Nesten som å ta en virtuell lykkepille. For hvem vil ikke ha suksess, god helse og et fantastisk liv? Vi elsker  visst «quick fix» oppskrifter og tar gjerne en pille hvis den fikser problemene vi måtte ha (ja, for søren – jeg kjøpte og slukte «The Secret». Men, altså ikke rått.)

Når jeg prøver å nøste i opprinnelsen til ideen om tankenes makt, dukker det opp mange tråder. Alt fra eldgammel åndelig filosofi til moderne psykologi og vitenskap. En av trådene som har hatt stor betydning her hjemme på berget er prestasjonene til våre toppidrettsutøvere og begrepet mental styrketrening. Næringslivet har adoptert både begrepet og teknikkene – ofte med gode resultater.

Som coach arbeider jeg selv i dette landskapet.  Forandring til det bedre er så avgjort mulig enten det er fra allerede god til fremragende eller fra dårlig/middelmådig til god. Å jobbe med tankestrukturer med tilhørende følelser som ligger i overbevisninger, holdninger og personlige verdier er en viktig del av det.

Vi kan for eksempel styrke selvfølelsen og troen på at suksess er mulig gjennom slike prosesser i stedet for å bli sittende fast i negative overbevisninger.

Men det kreves en innsats, og livet vil fortsatt by på både medgang og motgang. Vi kan trene oss opp til å takle motgangen på en bedre måte – og, ja – det krever trening.

Jeg er overbevist om at verken foregangsmannen Willy Railo, dagens idrettspsykologer i Olympiatoppen eller utøverne selv ville funnet på å tro at all den fysiske treningen kan droppes og  erstattes med å visualisere seg til topps på pallen. Tilsvarende vil næringslivslederne, de seriøse coachene, psykologene, foredragsholderne og rådgiverne der ute heller ikke få deg til å tro at du slipper unna å gjøre jobben.

Noen vil til og med være ærlige nok til å si at det krever beinhard jobbing og masse, masse trening å realisere våre drømmer, ønsker og mål.

De vil fortelle oss at visualisering, såkalt positiv tenkning og andre verktøy som for eksempel meditasjon kan være til stor hjelp, og til og med utgjøre en dramatisk forskjell. Men jeg både håper og tror ikke de vil si at det er alt du behøver å gjøre.


For uten handling blir tanker kun virtuelle lykkepiller og ekstatiske halleluja-rop.

Det er noe i det gamle utsagnet:

«Hvis noe er for godt til å være sant, er det som regel det»

God tirsdag.

 

Gerd Nilsson

12 Comments

  1. Egil Bjørsland

    Interessant å lese for min del som Humanetiker og med vårt forbunds siste kampanje: “Ingen liker å bli lurt” friskt i minne. Paradoksene i det komplekse menneske blir veldig synlig i en slik kontekst, der vi på den ene siden som rasjonelt tenkende vesener ikke liker å bli lurt, samtidig som vi er storforbrukere av quick fix løsninger uten garanti. Jeg er jo helt enig i at jobben må gjøres selv, uansett om det er i arbeidslivet på fritida eller på hjemmefronten.

    Så blir jo spørsmålet for min del også litt i samme gate som påstanden om at ingen liker å bli lurt; Blir vi ikke litt lurt av coacher og andre forståsegpåere når deres budskap eller rettere sagt forettningside nettopp er at vi trenger hjelp til å få gjort jobben? Betyr det at en av de store utfordringene nå er at det har blitt så komplisert å være menneske at vi må ha hjelp? Mangler vi rett og slett kompetanse på å leve våre egne liv? Og hvor skulle vi eventuelt ha fått erverva oss den manglende kompetansen? Eller har livet generelt, arbeidslivet eller fritida blitt så krevende at vi er i ferd med å få ett nytt klasseskille? De som lever å takler sine liv ved hjelp av andre på den ene sida og de som trår til å famler seg fram alene på den andre sida.

    Det er jo selvsagt nivåer her som på det meste ellers. Både i forhold til ansvar og mengde kontra kompetanse og ressurser. Men det fritar vel ikke oss som mennesker ansvar for egne liv? Å tenke seg fram til en løsning er jo på mange måter en filosofisk tilnærming til problemløsning. Ofte er det en forløsende prosess uansett hvilken prosess en er inne i. Men om en mangler evnen til å sette kraft bak en beslutning om endring, eller ikke finner retning ut av en uønsket situasjon, så trenger kanskje noen av oss en person eller funksjon eller instans til å rettlede oss eller coache oss i slike situasjoner. Men er ikke det også en quick fix eller en mental pille?
    Det er ikke mulig å diskutere dette uten å berøre bakgrunnen for at mennesker trenger andre typer stimuli for å få til en endring. Om det er idrettsutøveren som må ha hjelp av en psykolog for å treffe blinken eller det er en leder som trenger hjelp av en coach for å finne fram til rett beslutning så må uansett jobben gjøres av den enkelte.
    Men en kan vel også mene at komplekse liv krever komplekse løsninger, og at ønsket om å lykkes oftere og i større grad i seg selv blir en drivkraft for å utvikle en mental lykkepille eller en quick fix.
    Men hvorfor må eller skal vi det da?
    Mangler vi kompetanse på å leve våre egne liv?

    • Paal Leveraas

      En coach-rolle har mange likhetstrekk med din personlige trener på helsestudioet. Det handler om trening, hvilket du selvsagt utmerket godt kan gjøre selv, men kanskje velger å hente inn en støttespiller til av ulike grunner: En som driver deg fremover og gir feedback; en som kanskje vet om mer effektive måter å komme frem til resultatene; en som ikke har noen annen agenda enn at du skal nå dine mål.

      Det er et snev av luksus over det. Litt sånn “fordi jeg fortjener det”. Det betyr ikke at det ikke er nyttig. Det å ha en profesjonell sparring-partner som ikke har noen egen agenda betyr også at man vet at utfordringer, press,tilbakemeldinger, ros og ris ikke dekker over en skjult agenda. Dette kombinert med en profesjonell tilnærming og god forståelse for hvordan vi mennesker er skrudd sammen, gjør at de som bruker en coach finner at dette er verdt prisen, og vel så det.

      En profesjonell coach overtar for øvrig ikke ansvaret for kundens liv, snarere tvert imot, han eller hun ansvarliggjør kunden for hvordan livet leves.

    • Gerd Jorunn Nilsson

      Takk for tankevekkende og interessante refleksjoner, Egil. Jeg er fullt og fast overbevist om at den mest kompetente personen på eget liv er personen selv. Og ja, vi er 100% ansvarlig for oss selv. Noen ganger har vi problemer som andre kan hjelpe oss til å finne ut av. Ikke ved å gi svarene, men ved å hjelpe oss å finne våre egne svar. I naturen selv, og derved menneskene, ligger en indre drivkraft til utvikling. Men, vi møter på hindere eller sperrer som vi kanskje ikke ser så godt. Da er det også godt at det finnes noen som kan hjelpe oss å se og finne de ressursene vi har glemt – eller ikke vet at vi har.

    • Asle Gundersby

      Jeg liker det du skriver om å ha/ta ansvar for egne liv.
      Ansvar kan deles opp i to: Betinget og ubetinget.

      De fleste av oss, undertegnede inkludert, er ganske god på førstnevnte og litt mindre god på sistnevnte.

      Samfunnets økende komplektistet og informasjonsmengde, gjør at vi raskere beveger oss mellom situasjoner. Hver situasjon krever nye mestringsstrategier. Jeg tør påstå at vi i dagens samfunn utvikler flere delpersonligheter som følge av dette, og derfor også lettere og oftere kommer i konflikt med oss selv (og andre).
      Å sy disse delpersonlighetene sammen til et hele er ikke lenger trivielt, og kanskje er det forklaringen på at det i dag er et større marked for profesjonell hjelp enn det var for, si 100 år siden. Ikke for det, for 100 år siden, var det også mer naturlig å hjelpe hverandre. Den gang (har jeg blitt fortalt 😉 hadde vi tid.

      Det mest vesentlige vi kan gjøre som ubetingede ansvarsfulle mennesker er å løsrive oss fra pendlervirksomheten mellom forfengelighet og selvmedlidenhet. Å bli bevisst at det finnes et perspektiv utenfor disse kan være en aha-opplevelse for mange – og jeg tør driste meg til å si: det nærmeste vi kommer en quick fix.

  2. Kristin A. Norenberg

    Jeg er veldig enig i dine betraktninger. Ingenting skjer uten innsats, men som NLP Coach opplever jeg at det ofte er relativt lite som skal til for å bli mer bevisst og ta ansvar for eget liv. I perioder av livet føler mange seg “lost”, og vet ikke hvordan de skal komme seg ut av det. Da er det godt å få litt hjelp og støtte til å finne veien videre, og få noen tips og ideer på hva man kan jobbe med for å skape positiv endring.

    • Gerd Jorunn Nilsson

      Takk for din kommentar, Kristin. Det du skriver stemmer godt med mine erfaringer.

  3. EliSiv H Skjei

    Jeg er åpen og ikke spesielt skeptisk av meg. Har “testet ut” the secret’s teori på noe så enkelt som fisking. Og det hjalp ingenting at jeg tenkte, følte, visualiserte og konsentrerte meg om fisken på kroken. Fisken beit ikke den dagen, men den hjalp meg til å velge hva jeg skal tro.

    • Gerd Jorunn Nilsson

      Takk for din kommentar. Smart fisk!

  4. Per-Egill Frostmann

    Godt å lese at også andre tar tak i den overfladiske (og overflødige) selvhjelpsbransjen. Hardt arbeid og trening: absolutt. Du må sannsynligvis trene i minst 10 000 timer for å bli skikkelig god i noe (M. Gladwell; Outliers). Det gjelder selvsagt også coacher og mentale trenere. Stå på!

  5. Susann Gjerde

    Hei Gerd, Takk for myth-busting! Jeg har også lest the Secret og tror det trengs mer enn gode tanker 🙂 Ville bare si at kognitiv terapi på ingen måte tror at bare man endrer tanken er alt løst. Man snakker gjerne om den “kognitive tre-enighet” bestående av tanke, atferd og følelse. Så tanke alene vil ikke skape endring. Endrer man derimot tanken, vil man lettere kunne påvirke atferd i en riktigere retning enn tidligere, og følelsen endrer seg og når tanken endres.

    Og når det gjelder 10.000 timer for å bli ekspert, så holder det ikke med kvantitet alene (det vet jeg du vet Per-Egill, ville bare understreke det). Det skal være bevisst øvelse (deliberate practice). Derfor tror jeg at å reflektere over egen praksis/arbeidsinnsats/ rolle/identitet sammen med en objektiv tredje part som bla støtter, utfordrer og gir tilbakemelding, mens man øver kan føre mye godt med seg. Ikke fordi vi må det for å mestre eget liv eller jobb, men fordi det er lettere å gjøre sammen med andre enn alene.

    • Gerd Jorunn Nilsson

      Mange takk for din kommentar, Susann. Fint at du belyser den “kognitive tre-enighet”.

  6. Kristin Eggen

    Jeg leste dette innlegget med stor glede. Ja, jeg har the Secret og tankens makt langt oppe i halsen. Ja, man kan endre negative tankemønstre, og ja, vi trenger trening. Men det er som å plassere mennesket midt i en øy, og la ham eller henne klare seg som best hun kan. Vi overser det nettet vi er i, av historie, kultur, politikk. Jeg blir minst like provosert av troen på at du kan føle/tenke deg syk, og føle/tenke deg frisk. Vennligst fortell det til nyfødte barn av HIV-positive mødre i fattigere deler av verden. Eller til han som nettopp har fått beskjed om at han lider av en uhelbredelig sykdom. Hvorfor ikke tillate alle kreftfremkallende stoffer i mat/emballasje, produkter vi omgir oss med? Vi tenker oss jo syke likevel, ikke sant? Ah! Det var godt å få sagt det!


Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: