«Det som ligner oss selv er det tryggeste av alt», skriver dagens gjesteskribent Even Bolstad. «Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet.  Det er ikke sikkert det bringer verden fremover.»

Funksjonshemmede sliter med å finne sin plass i arbeidslivet. Det koster dyrt. Bedre integrering ville gitt enorme gevinster – for samfunnet, virksomhetene og den enkelte.

Integrering tar tid. Det som for i dag fremstår som latterlig og forkastelig, var faktisk helt greit for noen år siden. Våre grunnlovsfedre stengte jødene ute av riket og inntil for noen tiår siden kunne man faktisk lese annonser i hovedstadpressen om at rom var til leie – men ikke for nordlendinger.

Kvinner har jobbet seg inn til sin rettmessige plass i arbeidslivet, mens seniorene blir stadig mer etterspurt etter hvert som underskuddet på arbeidskraft plager virksomhetene mer og mer. Innvandrere sliter fortsatt. Selv andre generasjon godt integrerte mennesker som vil og kan stenges ute fordi de ikke heter Ola eller Kari og ikke går i kirken hver julaften.

Det er dumskap satt i system.

Noen sårbare grupper er omfattet av den såkalte IA-avtalen; samarbeidet som skal gi et mer inkluderende arbeidsliv. Avtalen har imidlertid feilet på særlig ett område og i forhold til en gruppe:

«Funkisene» står fortsatt utenfor.

Ikke alle kan bidra fullt og helt eller tre rett inn i alle roller. Men mange kan bidra mye; langt mer enn hva mange virksomheter tar inn over ser og handler i forhold til.

Skjønt «virksomheter» er kanskje gal benevnelse på hvor utfordringen sitter. Det handler om enkeltindivider som hele tiden tar avgjørelser om ansettelser og avslag: beslutninger som lett tipper i disfavør av de funksjonshemmede.

«Det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt»

I rekruttering foretrekker vi det trygge. Og det som ligner oss selv er jo det tryggeste av alt. Slik skaper vi en mekanisme som hele tiden kloner det vakreste vi vet – oss selv og dem som står oss nær.  Men det er ikke sikkert det bringer verden særlig fremover.

Det handler om diskriminering. Ikke nødvendigvis i vond mening, men fordi vi som rekrutterer ikke gjør modige valg i den risikosporten ansettelser vitterlig er. Vi tror og mener mye om ting vi ikke vet særlig mye om. Slik formes handlinger. På samme måte som våre forfedre faktisk visste lite om kvinner i arbeidslivet – og tok feil – er det mange som ruller forbi dagens rekrutterere uten å få vist hva de går glipp av.

Alt snakket om diskriminering og at «det ikke nytter» gjør noe med de fleste av oss, i flere av livets situasjoner. Det skaper tillært hjelpeløshet.  Å få en jobb handler i bunn og grunn om å selge egen arbeidskraft.

Det er vanskelig å selge et produkt man ikke tror på selv. Det gjelder å vite hva man kan bidra med, fremføre sitt budskap med troverdighet og fokusere på hva man faktisk kan og forklare hvordan man kan og vil bidra.

Når man først er ansatt møter man krav om prestasjoner. Mange vokser på dette og er flinke til å stille krav til seg selv. Andre sliter også der.

Norge har et høyt antall uføretrygdede. Alt for høyt. Mange må dele skylden – mange kan gjøre noe for å rette på situasjonen. Både virksomheter, leger, myndigheter og noen av de enkeltindivider som har forlatt arbeidslivet kan og bør ta tak. Antall uføretrygdede ganget opp med ytelser pr trygdet utgjør enorme beløp.

I tillegg kommer alternativkosten; det vi kunne skapt av verdier om ressursene var tatt i bruk. Over tid er det et økonomisk samfunnssløseri som selv ikke Norge kan bære.

Virksomhetene sliter med høy turnover og mangel på arbeidskraft. Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.

Sist men ikke minst er det den enkelte «funkis» som betaler en pris for utestengelsen. Ikke bare økonomisk, men også i forhold til verdien av å bidra i samfunnet og gleden av å være del av et sosialt fellesskap.

«Vi kunne skapt større verdier om flere hadde hatt mot til å ansette og klarte å tilrettelegge for restarbeidsevne.»

~ Even Bolstad

Denne gjesteartikkelen fra Even Bolstad i HR Norge er tidligere trykket som gjesteartikkel i bladet KABBnytt

Annonse Coaching
3 tips for å unngå synkehullet når viktige medarbeidere slutter

3 tips for å unngå synkehullet når viktige medarbeidere slutter

En kollega som forsvinner skaper flere hull - følelsesmessig og praktisk. Når kaken er spist og ... Les mer
Grønne øyne, kvinne, close-up

Se. Og si hva du ser

Førjulsgave fra Tirsdag morgen: her er 30 setninger som kan sikre at folkene dine går inn ... Les mer
Daniel M. Cable

Hvor er sjelen din mens du er på kontoret?

Dyr i dyrehagen lever halvparten så lenge som dyr i det fri selv om dyrepasserne gir ... Les mer
Statue og mann i samtale

3 gode spørsmål og én felle for ledere som vil coache sine medarbeidere

Når alle avgjørelser, store og små, må innom deg; når du løper fra møte til møte; ... Les mer
Greta Thunberg i gul regnfrakk

5 ting ledere kan lære av Greta Thunberg

Du trenger ikke å ha en ledertittel for å være en leder. En svensk tenåring demonstrerer ... Les mer
Hacking på styrebordet: 3 toppledere om cybersikkerhet

Hacking på styrebordet: 3 toppledere om cybersikkerhet

Cybersikkerhet er ikke lenger noe for IT-avdelingen alene, men er noe som jevnlig diskuteres i toppledelsen ... Les mer
Liv og lære - et drama i fire akter

Liv og lære – et drama i fire akter

Læring er slitsomt. Inntil det ikke er det lenger, og alt går av seg selv. Det ... Les mer
Kvinne på klippetopp ser mot skyene

Jakten på ikigai

Innbyggerne på de japanske Ryukyu-øyene har høy livskvalitet og forventet levealder i verdenstoppen. En av årsakene ... Les mer
HR i baksetet: «Er vi snart fremme?»

HR i baksetet: «Er vi snart fremme?»

Alle som har vært på biltur med barn har hørt spørsmålet tusen ganger: «Er vi snart ... Les mer
Montasje mann kvinne digitalt øye

Den stille revolusjonen

Vi er inne i en stille revolusjon. Mellom de små daglige forbedringene i apper og algoritmer ... Les mer
Elin Horn Wintermeyer ser ut av O-en i Orkla-logoen

Elin Wintermeyer, Orkla: Norsk utenpå, engelsk på innsiden

— Det er store kulturforskjeller mellom norsk og engelsk arbeidsliv, sier Elin Horn Wintermeyer, senior vice ... Les mer
Fristund og takknemlighet

Fristund og takknemlighet

«Denne uken tar vi en pause fra å bli litt klokere hver tirsdag», sier far til ... Les mer
Loading...

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: