1. september 1996 kl 13:13 tikket en epost inn til meg. Den var det første hammerslaget i det som skulle bli en gigantisk oppussing av innsiden av mitt hode.

Avsender var en viss Kirsti. Som fersk, nysgjerrig nettbruker, la hun merke til at navnet mitt var merket med blå skrift og understreket. Hun klikket på teksten, og opp spratt et epost-vindu. Kort tid etter var mailen sendt.

«Jeg skvatt skikkelig da jeg fikk svar nesten med det samme», fortalte hun meg senere. «Hadde liksom ikke helt forestilt meg at det var et levende menneske i den andre enden.»

Kirsti ble min første virtuelle venn. Vi mailet, chattet, og en stund flørtet vi kanskje bittelittegrann også.

I morgen har vennskapet vart i 15 år.

Det tok tid å bli kjent. Kirsti var tilbakeholden med opplysninger om seg selv. I lang tid visste jeg nesten ingenting om henne, bortsett fra navnet.

Men en dag fortalte hun om noe hun hadde skrevet:

«… artikkelen som jeg skrev handler om: ‘Å leve, eller (la) dø?’. Og da i relasjon til valg og konsekvenser knyttet til hjemmerespiratorbruk. – Så kan du jo grunne litt på hva i huleste….?!»

Jeg grunnet veldig på det.

Snart lærte jeg at Kirsti har en medfødt, uhelbredelig og progressiv sykdom som heter spinal muskelatrofi, type II. Hun skulle vært død. Allerede den gang jeg ble kjent med henne var hun rundt gjennomsnittlig levealder for andre i hennes tilstand.

«Ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.»

Men ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.

Hun lever på trass, og hun lever bedre, sterkere og mer intenst enn mange andre jeg kjenner.

Kirsti kan ikke selv føre sigaretten til munnen med de lange, blålakkerte neglene sine. Når hun vil ha en slurk av kaffen, gir hun et usynlig vink, og en av hennes assistenter iler til og løfter den diskret opp til de leppestiftrøde leppene hennes. Når hun daglig triller ut av soverommet i sin 200 kg tunge rullestol med joystick, er hun alltid nystelt, sminket og behørig besmykket.

Det er ingen ydmyk, underdanig stakkars-meg-person som kommer rullende. Det er en stolt, feiende flott lady med lynskarpt blikk og en enda skarpere tunge. Med seg har hun en aura av glamour som gjør at du fort glemmer kjøretøyet hun aldri kan sette fra seg.

Bortsett fra glamouren, lever Kirsti et liv så tilnærmet likt ditt og mitt som det er mulig.

Og det gjør hun fordi hun har fått et verktøy.

Verktøyet kalles BPA.

Det står for borgerstyrt personlig assistanse.

Når Kirsti begeistret forteller at hun har lagd en lekker gourmet-middag, eller har vært ute og stelt i hagen, så har hun det, selv om hun selv ikke har gjort de fysiske bevegelsene som skal til.

Hennes forlengede armer sitter på en stab av profesjonelle, personlige, håndplukkede assistenter betalt av det offentlige, men under ledelse av den ubestridte toppsjefen som troner på taburetten sin.

Kirsti har reist over store deler av kloden. Hver reise er som en liten sydpolekspedisjon hva gjelder forberedelser. Forleden uke ringte hun meg fra bilen. Hun ville jeg skulle sjekke noe på nett for henne. Hun var på vei til Gardermoen, etter kvelden før å ha fått nyss om en ledig billett til en Supertramp-konsert i Monaco.

Impulsreiser av dette slaget kan ta pusten fra hvem som helst. For en person som er avhengig av 1-2 assistenter i all sin våkne tid, og som kommer med en bagasje i form av en rullestol det må tre mann til å løfte, er det tilnærmet galskap.

Men galskap stopper ikke Kirsti.

Ingenting stopper Kirsti.

Hun har fått de rammene hun har fått, og hun sprenger dem med glede.

Så, standardspørsmålet: Hvorfor forteller jeg deg dette?

For å vri litt på et gammelt jungelord: Fordi hun fortjener det.

Men det er ikke den viktigste grunnen. Viktigere er at du, som til helgen skal gå til valg, fortjener å høre om det.

Vennskapet med Kirsti har lært meg noe om takknemlighet.

Takknemlighet når jeg svetter meg gjennom joggeløypa mi. Takknemlighet når jeg står ovenfor tilsynelatende uoverkommelige hindringer i livet mitt. Takknemlighet når jeg denne tirsdag morgen, med verdens største selvfølgelighet, tar en pause i skrivingen, og lett og ubesværet og helt av meg selv går ut på kjøkkenet for å fylle opp kaffekoppen min.

Takknemlighet og ydmykhet.

Og frustrasjon.

«I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks.»

Kirsti er en hverdagshelt og en rollemodell, ikke bare for andre funksjonshemmede, men for oss alle. Hun er et levende bevis på at begrensninger er noe som først og fremst sitter i hodene våre. I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks. Hun har aldri mottatt uføretrygd, men tjent til livets opphold ved å jobbe. Sin yrkeskarriére har hun foreløpig toppet ved å bli gründer. Nesten 50 år gammel startet hun OptimalAssistanse AS, som i dag har flere ansatte og er på sterk opptur.

Uten den innebygde viljen og staheten ville dette ressurssterke mennesket vært på institusjon i dag.

Slik historien om Mari Storstein og Stine Macklar, som ble fortalt på TV2 nylig, så godt illustrerer.

Den ene lever et selvstendig liv, den andre bor på institusjon.

Kommunene de bor i bestemmer hvilket liv de skal få leve, og om menneskerettigheter vi andre tar som selvsagte også skal gjelde for dem.

Sånn kan vi ikke ha det.

God tirsdag.

Og godt valg.


P.S. Takk for at du leser og forhåpentlig abonnerer på Tirsdag Morgen. Om du også deler med andre, skal du vite at det betyr mye. Deleknappene under er til for å brukes.

P.S.2. Hva det stod i den første mailen fra Kirsti? Det stod: «Hei! Bare sånn aller hastigst; dette var virkelig artig lesing!  En blir rent misunnelig når en oppdager at noen skriver såååå godt!! Fortsett med det.» Jeg er neimen ikke sikker på hvilken artikkel hun viste til, men jeg tror det enten var denne eller denne

P.S.3. Kirsti døde i desember 2015. 


2020 og de neste 10

2020 og de neste 10

Tirsdag morgen er 10 i 20. Det er en fin milepæl og en anledning til å ... Les mer
Industrianlegg

Det vidunderlige næringslivet

Vi har et unikt norsk ord. Det som på engelsk kalles business og minner om travelhet, ... Les mer
Lillesand - Øvre gate

Den vesle kommunen som stoler på sine medarbeidere

Kommunen som stoler på sine medarbeidere er et unntak. Arne Jensen reflekterer over den manglende tilliten ... Les mer
Ung kvinne ser inn i en glitrende portal (manipulert)

Digitalisering som lederutfordring

Å lede gjennom digitalisering er den kanskje største trusselen og muligheten dagens og fremtidens generasjoner av ... Les mer
Fordelen med å være en dinosaur

Fordelen med å være en dinosaur

Er digitaliseringens ødeleggende kraft «fake news»? For alle spådommer til tross, har du først rukket å ... Les mer
Oppfostrer vi en digitalt fordummet generasjon?

Oppfostrer vi en digitalt fordummet generasjon?

De unge er ikke så digitale som vi tror. Dagens 30-åringer har mindre digital basiskompetanse enn ... Les mer
Hvis data er den nye oljen, trenger vi å bygge digitale plattformer

Hvis data er den nye oljen, trenger vi å bygge digitale plattformer

Per (52): «NEI! Jeg har voksne barn, jeg trenger ikke bleier!» Gjenkjennbart? Digital markedsføring gir muligheter ... Les mer
3 tips for å unngå synkehullet når viktige medarbeidere slutter

3 tips for å unngå synkehullet når viktige medarbeidere slutter

En kollega som forsvinner skaper flere hull - følelsesmessig og praktisk. Når kaken er spist og ... Les mer
Grønne øyne, kvinne, close-up

Se. Og si hva du ser

Førjulsgave fra Tirsdag morgen: her er 30 setninger som kan sikre at folkene dine går inn ... Les mer
Daniel M. Cable

Hvor er sjelen din mens du er på kontoret?

Dyr i dyrehagen lever halvparten så lenge som dyr i det fri selv om dyrepasserne gir ... Les mer
Gründeren som ble konserndirektør i DNB

Gründeren som ble konserndirektør i DNB

Hun har overordnet ansvar for vekst og utvikling for 9.000 DNB-ansatte. Før hun tok den jobben, ... Les mer
Statue og mann i samtale

3 gode spørsmål og én felle for ledere som vil coache sine medarbeidere

Når alle avgjørelser, store og små, må innom deg; når du løper fra møte til møte; ... Les mer
Loading...

Du har snublet over en av artiklene som jeg er så fornøyd med at jeg har kategorisert den som en «klassiker». Under kan du kose deg med flere av artikler av samme slag.


Klassikere

Drømmen bak klagen

Drømmen bak klagen

Finnes det noe verre enn sutrete og grinete unger? Ja. Sutrete voksne. Og de finnes det mange flere av. Din jobb: Se etter drømmen bak klagen ... Les mer
Bilde av måneskalk over tempelet i Luxor, Egypt. Foto fra desember 2005.

Marilyn, jeg og det gamle Egypt

Jeg lurer på hva arkeologene vil tenke og si når de om 3-4.000 år graver Las Vegas ut av ørkensanden ... Les mer
Lederutvikling med en smak av Mjøsa

Lederutvikling med en smak av Mjøsa

Han representerer en ny rase lederutviklere og motivatorer som herjer med tilhørerne så de ikke bare rister av latter, men ... Les mer
Jeg vil bygge meg en «A»

Jeg vil bygge meg en «A»

Er du en uorganisert, kreativ rotekopp? Det er jeg. Jeg har det til og med sort-på-hvitt. Hoderystende konstaterte organisasjonskonsulenten som ... Les mer
Velkommen til Lederskap 3.0 (beta)

Velkommen til Lederskap 3.0 (beta)

Å lede andre er en disiplin eldre enn verdens eldste yrke, og bare marginalt yngre enn kunsten å lede seg ... Les mer
Date med Isabel

Date med Isabel

Hun kommer stille inn døren, med lette, bestemte skritt. Det overrasker meg litt. Hadde halvveis ventet at hun bare ville materialisere seg i rommet foran meg. Hun velger altså døren. Hun ser meg rett inn i øynene, tar meg i hånden og presenterer seg. På engelsk. — Hello. My name is Isabel Allende. — Hello. Nice to meet you. I'm Paal. Hello. Good day ... Les mer
De ti epostbud

De ti epostbud

«Hvis du følger disse budene, vil du i løpet av ti dager motta et stort pengebeløp fra sønnen til en avsatt og nå dessverre forulykket nigeriansk minister.» Her er de 10 epostbud ... Les mer
Edvard Munch - Tragedie (1898-1900) (Wikimedia Commons - Public domain)

En villet tragedie

Dersom du har mistet jobben, har du et ekstra problem dersom alderen din er over 40. Det er kjedelig for deg, men en tragedie for næringslivet vårt. Men det er en villet tragedie ... Les mer
Bill. mrk.: «Har diskett, søker meningen med livet»

Bill. mrk.: «Har diskett, søker meningen med livet»

For ikke lenge siden ble det gjort et gjennombrudd på datamaskinassistert oversetting fra engelsk til kinesisk. Forskerne tastet inn ordtaket ... Les mer
Pingviner

Hvem sin jobb er det?

Hvem Som Helst kunne gjort jobben, men Ingen gjorde den ... Les mer
Loading...

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: