1. september 1996 kl 13:13 tikket en epost inn til meg. Den var det første hammerslaget i det som skulle bli en gigantisk oppussing av innsiden av mitt hode.

Avsender var en viss Kirsti. Som fersk, nysgjerrig nettbruker, la hun merke til at navnet mitt var merket med blå skrift og understreket. Hun klikket på teksten, og opp spratt et epost-vindu. Kort tid etter var mailen sendt.

«Jeg skvatt skikkelig da jeg fikk svar nesten med det samme», fortalte hun meg senere. «Hadde liksom ikke helt forestilt meg at det var et levende menneske i den andre enden.»

Kirsti ble min første virtuelle venn. Vi mailet, chattet, og en stund flørtet vi kanskje bittelittegrann også.

I morgen har vennskapet vart i 15 år.

Det tok tid å bli kjent. Kirsti var tilbakeholden med opplysninger om seg selv. I lang tid visste jeg nesten ingenting om henne, bortsett fra navnet.

Men en dag fortalte hun om noe hun hadde skrevet:

«… artikkelen som jeg skrev handler om: ‘Å leve, eller (la) dø?’. Og da i relasjon til valg og konsekvenser knyttet til hjemmerespiratorbruk. – Så kan du jo grunne litt på hva i huleste….?!»

Jeg grunnet veldig på det.

Snart lærte jeg at Kirsti har en medfødt, uhelbredelig og progressiv sykdom som heter spinal muskelatrofi, type II. Hun skulle vært død. Allerede den gang jeg ble kjent med henne var hun rundt gjennomsnittlig levealder for andre i hennes tilstand.

«Ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.»

Men ingen kødder med Kirsti, aller minst Døden.

Hun lever på trass, og hun lever bedre, sterkere og mer intenst enn mange andre jeg kjenner.

Kirsti kan ikke selv føre sigaretten til munnen med de lange, blålakkerte neglene sine. Når hun vil ha en slurk av kaffen, gir hun et usynlig vink, og en av hennes assistenter iler til og løfter den diskret opp til de leppestiftrøde leppene hennes. Når hun daglig triller ut av soverommet i sin 200 kg tunge rullestol med joystick, er hun alltid nystelt, sminket og behørig besmykket.

Det er ingen ydmyk, underdanig stakkars-meg-person som kommer rullende. Det er en stolt, feiende flott lady med lynskarpt blikk og en enda skarpere tunge. Med seg har hun en aura av glamour som gjør at du fort glemmer kjøretøyet hun aldri kan sette fra seg.

Bortsett fra glamouren, lever Kirsti et liv så tilnærmet likt ditt og mitt som det er mulig.

Og det gjør hun fordi hun har fått et verktøy.

Verktøyet kalles BPA.

Det står for borgerstyrt personlig assistanse.

Når Kirsti begeistret forteller at hun har lagd en lekker gourmet-middag, eller har vært ute og stelt i hagen, så har hun det, selv om hun selv ikke har gjort de fysiske bevegelsene som skal til.

Hennes forlengede armer sitter på en stab av profesjonelle, personlige, håndplukkede assistenter betalt av det offentlige, men under ledelse av den ubestridte toppsjefen som troner på taburetten sin.

Kirsti har reist over store deler av kloden. Hver reise er som en liten sydpolekspedisjon hva gjelder forberedelser. Forleden uke ringte hun meg fra bilen. Hun ville jeg skulle sjekke noe på nett for henne. Hun var på vei til Gardermoen, etter kvelden før å ha fått nyss om en ledig billett til en Supertramp-konsert i Monaco.

Impulsreiser av dette slaget kan ta pusten fra hvem som helst. For en person som er avhengig av 1-2 assistenter i all sin våkne tid, og som kommer med en bagasje i form av en rullestol det må tre mann til å løfte, er det tilnærmet galskap.

Men galskap stopper ikke Kirsti.

Ingenting stopper Kirsti.

Hun har fått de rammene hun har fått, og hun sprenger dem med glede.

Så, standardspørsmålet: Hvorfor forteller jeg deg dette?

For å vri litt på et gammelt jungelord: Fordi hun fortjener det.

Men det er ikke den viktigste grunnen. Viktigere er at du, som til helgen skal gå til valg, fortjener å høre om det.

Vennskapet med Kirsti har lært meg noe om takknemlighet.

Takknemlighet når jeg svetter meg gjennom joggeløypa mi. Takknemlighet når jeg står ovenfor tilsynelatende uoverkommelige hindringer i livet mitt. Takknemlighet når jeg denne tirsdag morgen, med verdens største selvfølgelighet, tar en pause i skrivingen, og lett og ubesværet og helt av meg selv går ut på kjøkkenet for å fylle opp kaffekoppen min.

Takknemlighet og ydmykhet.

Og frustrasjon.

«I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks.»

Kirsti er en hverdagshelt og en rollemodell, ikke bare for andre funksjonshemmede, men for oss alle. Hun er et levende bevis på at begrensninger er noe som først og fremst sitter i hodene våre. I en tid hvor vi har nesten 300.000 uføretrygdede i Norge, er hun et paradoks. Hun har aldri mottatt uføretrygd, men tjent til livets opphold ved å jobbe. Sin yrkeskarriére har hun foreløpig toppet ved å bli gründer. Nesten 50 år gammel startet hun OptimalAssistanse AS, som i dag har flere ansatte og er på sterk opptur.

Uten den innebygde viljen og staheten ville dette ressurssterke mennesket vært på institusjon i dag.

Slik historien om Mari Storstein og Stine Macklar, som ble fortalt på TV2 nylig, så godt illustrerer.

Den ene lever et selvstendig liv, den andre bor på institusjon.

Kommunene de bor i bestemmer hvilket liv de skal få leve, og om menneskerettigheter vi andre tar som selvsagte også skal gjelde for dem.

Sånn kan vi ikke ha det.

God tirsdag.

Og godt valg.


P.S. Takk for at du leser og forhåpentlig abonnerer på Tirsdag Morgen. Om du også deler med andre, skal du vite at det betyr mye. Deleknappene under er til for å brukes.

P.S.2. Hva det stod i den første mailen fra Kirsti? Det stod: «Hei! Bare sånn aller hastigst; dette var virkelig artig lesing!  En blir rent misunnelig når en oppdager at noen skriver såååå godt!! Fortsett med det.» Jeg er neimen ikke sikker på hvilken artikkel hun viste til, men jeg tror det enten var denne eller denne

P.S.3. Kirsti døde i desember 2015. 


Det eneste som betyr noe for mangfold

Det eneste som betyr noe for mangfold

Det handler ikke om hudfarge, kjønn, alder og funksjonsgrad. Det spiller ingen rolle om du er ung ... Les mer
Brannvarslerens brennende plattform

Brannvarslerens brennende plattform

Da Edgar Skjervold overtok lederstolen i brannalarmprodusenten Autronica Fire and Security skjønte han at det han ... Les mer
Fake News

Opprørt eller opplyst?

NRKs «Folkeopplysningen» har eksperimentert med falske nyheter rettet mot en skole i Lillestrøm. Mange er opprørt ... Les mer
Dumhetens paradoks

Dumhetens paradoks

Bør du dumme deg ned for å klatre raskere opp karriérestigen? Ja, faktisk. Det er dumhetens ... Les mer
Det magiske ordet som gir økte inntekter

Det magiske ordet som gir økte inntekter

Et enkelt spørsmål og et enkelt ord er hemmeligheten bak en av Norges største suksesser innen ... Les mer
Skjermbilde NRK Politisk kvarter

Politisk ideologi og arbeidslivets virkelighet

Å fokusere på ønsket resultat og defokusere på hvordan man skal komme frem til resultatet er ... Les mer
PC på stranden. Foto Laura Hoffmann, Flickr CC BY 2.0

Overraskende lønnsom frihet

«If you love them, set them free» , sa de på 60-tallet.» Det er jo vakkert, ... Les mer
Lucies innovative meglere

Lucies innovative meglere

Eiendomsmeglere kan være ganske innovative, ikke minst når det gjelder valg av ord og bilder i ... Les mer
8 ledermyter du aldri kan leve opp til

8 ledermyter du aldri kan leve opp til

Få områder er utsatt for så mye forskning som ledelse. Men holder forskningen mål? Nei, mener ... Les mer
Ordet "Rotten" på en scene i en teatersal

Råtten lederutvikling?

Utvikling av ledere er blitt en gigantisk global industri som sysselsetter titusenvis av mennesker og holder ... Les mer
Glass med ordet positivitet i kvinnehender

Positivitetens paradoks Den vanskelige balansen mellom kos og resultat

Kan det bli for mye positivitet? Ja, mener Lori Shook, som i denne gjestebloggen tipser om ... Les mer
Digitalisering: IT eller HR?

Digitalisering: IT eller HR?

Neste punkt på agendaen er digital transformasjon, sier toppsjefen. Alle snur seg og ser mot IT-direktøren ... Les mer
Loading...

Du har snublet over en av artiklene som jeg er så fornøyd med at jeg har kategorisert den som en «klassiker». Under kan du kose deg med flere av artikler av samme slag.


Klassikere

Drømmen bak klagen

Drømmen bak klagen

Finnes det noe verre enn sutrete og grinete unger? Ja. Sutrete voksne. Og de finnes det mange flere av. Din jobb: Se etter drømmen bak klagen ... Les mer
Vær ditt eget forskningsprosjekt

Vær ditt eget forskningsprosjekt

Ønsker du endring? Slutt å dømme, og begynn å forske. Vær ditt eget forskningsprosjekt. Det handler ikke om viljestyrke, det handler om ferdigheter ... Les mer
Funksjonærer og journalister, foren dere:  Om få år er dere borte

Funksjonærer og journalister, foren dere: Om få år er dere borte

På 70-tallet mobiliserte fagbevegelsen mot den fremvoksende datateknologien, redde for at arbeidsplasser skulle automatiseres og bli borte. I 2005 føler ... Les mer
Lederutvikling med en smak av Mjøsa

Lederutvikling med en smak av Mjøsa

Han representerer en ny rase lederutviklere og motivatorer som herjer med tilhørerne så de ikke bare rister av latter, men ... Les mer
Bilde av måneskalk over tempelet i Luxor, Egypt. Foto fra desember 2005.

Marilyn, jeg og det gamle Egypt

Jeg lurer på hva arkeologene vil tenke og si når de om 3-4.000 år graver Las Vegas ut av ørkensanden ... Les mer
Om mangfold og å holde barnehjerter i hendene

Om mangfold og å holde barnehjerter i hendene

Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene. De selger krydder og munnstykker, holder barnehjerter, og nikker og smiler med et kaffekrus som lommebok. Mangfold er fint. Alternativet er trist. ... Les mer
«They're made out of meat»

«They’re made out of meat»

En klassiker som forklarer hvorfor vi ennå ikke har fått besøk av utenomjordiske vesener. ... Les mer
Edvard Munch - Tragedie (1898-1900) (Wikimedia Commons - Public domain)

En villet tragedie

Dersom du har mistet jobben, har du et ekstra problem dersom alderen din er over 40. Det er kjedelig for deg, men en tragedie for næringslivet vårt. Men det er en villet tragedie ... Les mer
Date med Isabel

Date med Isabel

Hun kommer stille inn døren, med lette, bestemte skritt. Det overrasker meg litt. Hadde halvveis ventet at hun bare ville materialisere seg i rommet foran meg. Hun velger altså døren. Hun ser meg rett inn i øynene, tar meg i hånden og presenterer seg. På engelsk. — Hello. My name is Isabel Allende. — Hello. Nice to meet you. I'm Paal. Hello. Good day ... Les mer
George_Costanza_New_York_Yankees_fra_Youtube

Hva George Costanza kan lære deg om lederskap

George Costanza i Seinfeld gjorde det motsatte av hva han normalt ville gjort, og livet hans ble snudd fra fiasko til suksess. Det fungerte ikke like godt for Frida. Hva kan du lære av dette? ... Les mer
Loading...

Litt klokere hver tirsdag

Jeg er Paal. Paal Leveraas. Jeg ønsker å gå til sengs hver kveld litt klokere enn jeg våknet om morgenen. Hver dag. Og hver tirsdag sender jeg ut Tirsdag morgen med det viktigste jeg har lært til abonnentene. Du kan bli en av dem.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: