En gadgetfreaks bekjennelser

Lenge syntes jeg dette var litt pinlig og snakket ikke for høyt om det. Men nå gidder jeg ikke å forstille meg lenger. Jeg innrømmer det: Jeg er en uhelbredelig gadgetfreak.

Jeg har konti på Facebook, Netvibes, Google, Flickr og Zoho. Min Outlook synker mot Plaxo og LinkedIn. Jeg har egen hjemmeside, opptil flere blogger, og står som den glade eier av noe sånt som 22 domener.

Skulle jeg være så dum å gjøre en forbrytelse, vil de elektroniske sporene etter meg være nok til å lyse opp en middelstor norsk by.

«Skulle jeg være så dum å gjøre en forbrytelse vil de elektroniske sporene mine kunne lyse opp en middelstor norsk by»

Jeg har GPS, pulsklokke, to mp3-spillere, digitalt speilreflekskamera, ditto videokamera, tre PCer med tilsammen 6 gig ram og 1,9 terabyte harddisk. Jeg har to mobiltelefoner, to blåtannhodesett og en kommode full av avlagte duppedingser og ledningene som hører til.

Når jeg er ute og trener, har jeg pulsbelte rundt brystet, pulsklokke på venstre håndledd og GPS på høyre. På skoen har jeg festet en avansert skritteller, og på gaffelen på sykkelen en dings som teller hvor mange ganger hjulet går rundt. Begge er trådløst koblet mot pulsklokka.

Når treningen er unnagjort, overfører jeg pulsklokkas observasjoner infrarødt til et program på PCen som kan fortelle meg alle data om treningsøkten og vise fremgangen, eller tilbakegangen min. GPSen lastes også opp slik at jeg kan få plottet inn ruta på et detaljert kart.

Når jeg går på jobben, har jeg verdier tilsvarende en god bruktbil i lommer, rundt halsen og i ryggsekken.

«Når jeg går på jobben, har jeg verdier tilsvarende en god bruktbil i lommer, rundt halsen og i ryggsekken»

Lenge syntes jeg dette var litt pinlig og snakket ikke for høyt om det. En mann som jobber med mennesker og hjelper dem i deres utvikling og vekst burde kanskje ikke være så opptatt av teknologi og duppeditter.

Derfor, når folk snakket om sine gadgets og nyervervelser, lot jeg som om jeg bare var måtelig interessert, og penset gjerne samtalen inn på andre spor.

Men nå er jeg blitt stor gutt og gidder ikke å forstille meg lenger.

Jeg innrømmer det glatt: Jeg er en uhelbredelig gadgetfreak.

Det er ikke bare det at det er utrolig morsomt. De siste årene har det faktisk også blitt utrolig nyttig. Da jeg begynte å fomle med teknologi for 20-25 år siden, var det i grunnen bare bortkastet, om enn lærerikt. Men med Internett og ikke minst Web 2.0-baserte løsninger er verden blitt annerledes.

Selv om PCen kræsjer, ligger de fleste vitale data jeg trenger for å jobbe videre et eller annet sted ute på nett, det være seg kontaktregisteret, kalenderen eller dokumenter jeg jobber med.

Ting funker i dag, og teknologien gjør det mer praktisk å leve her på jorden.

Likevel er det fremdeles hardt for meg å si dette åpent ut.

Men jeg vet at jeg ikke er alene.

På en femtiårsdag jeg var gjest i for en tid tilbake, holdt en av jubilantens beste venner en tale hvor han beskrev deres felles lidenskap for nye dingser. Taleren pekte på hvordan mange folk kjekker seg med å gjøre narr av de som leser bruksanvisninger og manualer. De to vennene har helt andre verdier som de ærer og holder i hevd.

Det å anskaffe seg en ny dings, det være seg mobiltelefon med innebygd barbermaskin eller gressklipper med internettilkobling, er en hellig handling som krever forberedelse, ro og faste ritualer.

Den største helligbrøde er å begjærlig rive av krympeplasten så snart betalingskortet er dratt gjennom kortleseren, og bare skru den på og håpe på det beste. Bare skitne vantro nedverdiger seg til slikt.

Kjennere frakter nyervervelsen hjem med kjærlig og forsiktig hånd. Der tennes stearinlys og røkelse, belysningen dempes, rullegardinene trekkes ned og ektefelle og unger sendes på kjøpesenteret.

«Den største helligbrøde er å begjærlig rive av krympeplasten så snart betalingskortet er dratt gjennom kortleseren»

Når alt er klart, avkles dingsen lekent og lidenskapelig sin emballasje, slik elskere kler av sin elskede. Og som gode elskere, går man aldri, absolutt aldri rett på selve kjernen for oppmerksomheten. Forspillet er viktig. Dette inkluderer å åpne bruksanvisningen og lese den fra perm til perm og eventuelt installere tilhørende programvare.

Først når alt dette er klart, er tiden inne for nærme seg det sentrale objektet og fullføre den hellige akten.


Fremdeles gjøres slike hellige ritualer i ensomhet og skam av mange lidenskapelige og trofaste elektronikkfrelste.

Men heldigvis er dette i endring. Stadig flere gadgetfreaks kommer nå stolte ut av skapet.

En dag vil vi kanskje sammen paradere dansende, blinkende og pipende nedover Karl Johan i vår egen «Pride Parade».

«En dag vil vi kanskje sammen paradere dansende, blinkende og pipende nedover Karl Johan i vår egen ´Pride Parade´»


Denne artikkelen er tidligere publisert på ABC Nyheter og re-publisert på disse sidene den 21. mai 2007. Redigert på nytt 6. august 2018. Men de i et 2018-perspektiv håpløst gammeldagse teknologiene jeg skryter av i starten av artikkelen lar jeg stå. 🙂

Paal Leveraas
Coach og skribent
Paal Leveraas startet Tirsdag morgen i 2010. Han er kommunikasjonsrådgiver og coach og brukes som en ekstern, nøytral sparringpartner av mange ledere. Paal jobber også med teamcoaching. Les mer
Paal Leveraas on EmailPaal Leveraas on FacebookPaal Leveraas on LinkedinPaal Leveraas on Twitter

9 Comments

  1. Odd Moe

    Herlig sak! Jeg kjenner meg igjen sånn at det nesten gjør vondt, men det er deilig å komme ut av skapet. Jeg innrømmer det nå; må ha siste dinksen, web 2.0 (3.0.?) stuff, digicam, siste fra HTC (S710 kjøpte den i går), siste låtene på iTunes (var den første som postet på MIKA:-) wikiting, LinkedIn, Facebook give it to me! Jeg er avhengig, men vil ikke bli gadgetfri. Never! Så deilig å få det ut. Takk Paal!

  2. paal

    He-he, takk for støtten Odd 🙂 Nå skjønner du kanskje også hvorfor jeg dessverre ikke rakk å komme på konferansen din i forrige uke. Det kom en ny gadget inn …

  3. paal

    Ja, du kjenner deg nok igjen du også, André 🙂

  4. Sissel

    Å så herlig å lese Paal – vi trenger denne støtten, vi dingsemennesker.

    Jeg elsker dubbetitter, så dette med telefoner, tellere, domener, lagringsplass, mp3 spillere, eksterne disker, full uttesting av internettmuligheter … alt det der kjenner jeg igjen. Og det skal kobles sammen – alt som kan kobles sammen. Akkurat nå leter jeg etter dubbeditter som kan hjelpe meg med ledningehelvete, så neste investering må bli et skikkelig trådløst nettverk, ikke bare sånn pistrenettverk for internett. Min drøm er et liv uten kabler og ledninger.

    For tven er jo koblet til pcen, som er koblet til xbox (og noen ganger playstation) som er forsøkt koblet opp til nett (ikke ferdig enda) Mp3spilleren er selvfølgelig koblet opp til stereoanlegget som igjen er koblet til tven. Så er noe av dette også koblet opp til printeren, og til en ekstern disk som står pent plassert mellom 4 nyanser lipgloss. Så går det ledninger mellom pc og telefon – og jeg har en million minnebrikker som passer til pc, mobil og digitalkamera. Og halvparten av dette kan synkroniseres opp mot avtalebøker, men ikke mot den lille ASUS bærbare pc’en som jeg anskaffet meg for en måned siden, den er foreløpig bare koblet opp til tven. Den lille ASUS frøknen har jeg i vesken min. Når jeg kommer på kafe og åpner veska mi for å ta ut det jeg trenger så ser jeg ut som et vandrende kommunikasjonssenter iført matchende øredobber.

    Når jeg skal se film kan jeg velge om jeg skal se det via mobil, via pc eller at denne skal gå ut til tven. Her om dagen forsøkte jeg å koble på kjøleskapet – det gikk ikke så bra.

    Skal vi se film, var det en som spurte meg her om dagen. Ja, det kan vi godt. Er det nok at jeg tar med meg disken og den bittelille laptoppen eller skal jeg ta scartkabel også? Hæ, sa han. Jeg tenkte vi bare kunne leie en DVD.

    Pulsklokken har jeg ikke turt å bruke på spinningen – folk skuler nok på meg fordi jeg kommer i disse “kule” klærne mine, og jeg svetter mine modige tårer mens jeg lurer på hvor høy pulsen min er nå, men jeg føler liksom det er nok at jeg kommer slamrende inn der med mp3proppene i ene øret, telefonen i andre øret og skrittelleren i hånda, mens jeg stripper med ned til sykkelbuksen, sykkelskoene OG tilhørende skjorte. Jeg kjenner at det er pinadø ikke mye som skal til nå før jeg er ute av det gode selskap. Jeg vil tro at synkronisering av noe slag hadde satt dødsstøtet for meg på det treningssentret.

    Jeg har holdt kjeft om sånt som dette i alle år. De som har vært innom meg her hjemme, merker at alt er ikke som vanlig i kvinnelige hjem, men jeg unnlater i det lengste å snakke om det. Jeg har mer som en gang forsøkt å ønske meg mer RAM i julegave, men har alltid vært nødt til å ta til takke med kopper og kar. Alltid.

    Så takk Paal – det er godt å vite at man ikke er alene 🙂

  5. paal

    Herlig, Sissel, takk for at du også “står frem”. 🙂 Nå er det rett før vi kan starte en bevegelse her. Kvinner er jo viktige i den sammenheng, folk flest tror jo dette først og fremst er en guttegreie, men flere og flere kvinner begynner å forstå dingsologiens betydning.

  6. Iskwew

    MEN! (Det meste er jeg veldig enig i *ser betuttet på alle dingsene i skapet*) Bruksanvisninger er og blir for KYLLINGER.

  7. Petter Granviken

    Det er lille julaften og jeg leser disse innlegg, ler og koser meg. Det finnes faktisk flere !
    Duppedingser og alt som lar seg koble er vel også min “narkomani”.
    Beskrivelsene over er fornøyelige. Ha en god jul og måtte pakkene være harde !

Trackbacks/Pingbacks

  1. Så er det på tide med en ny anbefaling « Sissels trivialiteter i hverdagen - [...] En gadgetfreaks bekjennelser - Paal Leveraas [...]
  2. Taburetten i Dahlesunivers » Bloggarkiv » Gadgets, ja.. - [...] jeg leste med interesse Påls innlegg om dette, og fant ut jeg saktens kan høyne [...]
  3. En Apple om natten « Paal Leveraas - [...] fortsettelsen. Nå begynte jeg å ane hvor dette bar, og kjente at jeg ble varmere om hjertet. En gadget-freak…
  4. En Apple om natten | Tirsdag morgen - […] fortsettelsen. Nå begynte jeg å ane hvor dette bar, og kjente at jeg ble varmere om hjertet. En gadget-freak…
De som bygger landet

De som bygger landet

De gjør ikke så mye av seg, men det er de som sitter med definisjonsmakten for hvordan samfunnet vårt skal se ut. Programmererne bygger landet, bit for bit, kodelinje for kodelinje.


Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This
%d bloggere liker dette: