I snart 15 år har jeg båret på en forferdelig hemmelighet. Etter et møte med en likesinnet forleden dag har jeg nå tatt en tøff og vanskelig avgjørelse. Jeg trår herved ut av skapet og innrømmer for hele verden: Jeg er inkompatibel.


Jeg er inkompatibel med elektronikk. Det betyr i korthet at PC-er, mobiltelefoner, telefonsentraler og lignende innretninger er allergiske mot meg.

«Nå står jeg frem, i vissheten om at jeg kanskje likevel ikke er alene.»

Tatt i betraktning at jeg i hele min profesjonelle yrkeskarriére har tjent til livets opphold ved hjelp av og i forlengelsen av den elektroniske tidsalderens mange revolusjonerende produkter, er dette mildt sagt et problem.

Til nå har jeg søkt å unngå offentlighetens søkelys på problemet. Tross alt, datamaskiner koster penger, og det er sjelden jeg som betaler dem. Dersom jeg overfor bevilgende instanser antyder at det er et mønster i dette – at maskinene ikke går ad undas av egen vilje, men på grunn av en eller annen udefinert og uønsket tilleggsfunksjonalitet innebygget i min kropp og/eller sjel – så er faren til stede for at sjefens velvillighet og forståelse, og dataleverandørens ditto, kan få en sterk og vedvarende påkjenning, noe som i sin tur kan medføre lavere bevilgningsvilje og amputerte garantiordninger.

Derfor har jeg holdt det for meg selv i alle disse årene. Men nå står jeg frem, i vissheten om at jeg kanskje likevel ikke er alene.

Vi har de siste årene hørt mye om hvilke vanskeligheter folk får i møtet med PC-alderen. Belastningsskader, skjermstråling, skilsmisser og høye telefonregninger er bare et lite utvalg stikkord. I slike sammenhenger er alltid offeret et menneske. Ingen har sett på de tilfellene hvor PC-er og annen elektronikk får raskt akselererende belastningsskader av sin omgang med spesielt utvalgte individer i den menneskelige rase.

«Ingen har sett på de tilfellene hvor PC-er og annen elektronikk får raskt akselererende belastningsskader av sin omgang med spesielt utvalgte individer i den menneskelige rase.»

Jeg har personlig aldri lidd noen kroppslig overlast av min omgang med elektronikk gjennom 15 år. Den belastningen jeg har påført alskens elektroniske innretninger i min nærhet kan jeg imidlertid ikke tenke på uten å gråte.

Jeg aner ikke hva det kommer av. Muligens omgir jeg meg ekstremt mye statisk elektrisitet. Kanskje har jeg dårlig ånde. Gudene må vite. En gang jeg skulle besøke en av de mange hyperfølsomme elektroniske fabrikkene jeg har vært innom i journalistiske øyemed ble jeg nesten nektet adgang etter et forsøk på av-elektrifisering som endte med at apparatet fikk alvorlig hikke.

Ved en annen anledning besøkte jeg et europeisk senter for utvikling av telekommunikasjonsprodukter, og ble vist inn i et rom hvor gigantiske telefonsentraler stod på rad og rekke og ekspederte millioner av samtaler. En stolt representant for produsenten viste oss et konsoll hvor en graf som viser trafikken kontinuerlig ble oppdatert.

I det jeg gikk nærmere for å se bedre, kunne jeg tydelig se hvordan antallet vellykkede ekspederinger gikk dramatisk nedover, mens feilratekurven skjøt i været. Jeg tok et skritt tilbake igjen, og kurvene gikk tilbake til normalen.

Senere holdt jeg meg på respektfull avstand fra de store svitsjene og deres konsoller.

GSM mobiltelefonen min, som jeg etter diverse oppslag i aviser og medier en stund fryktet skulle varme opp hjernen min til kokepunktet, har ikke påført meg noen synlige skader. Derimot har dens intime kontakt med meg åpenbart ikke vært like problemfri for elektronikken på innsiden. Den oppfører seg rett og slett mystisk.

Noen ganger skrur den seg av og på etter eget forgodtbefinnende.

Nå har den også begynt å ringe opp folk på egen hånd.

Sammen med et par venner og ungene dro jeg på hyttetur. GSM-en lå i en mageveske mens vi satt og spiste frokost. Muligens støtt over denne uvennlige og bortgjemte plasseringen, ringte GSM-en like godt hjem til en av mine venners kone. Hun fikk dermed anledning til å overhøre alt vi snakket om i løpet av det ellers absolutt behagelige måltidet.

Nå jobber jeg med Internett. Om nettene drømmer jeg svette drømmer om hvordan syv millioner datamaskiner knekker sammen som følge av min dårlige innflytelse.

«Om nettene drømmer jeg svette drømmer om hvordan syv millioner datamaskiner knekker sammen som følge av min dårlige innflytelse.»

Overtro? Paranoia? Ikke vet jeg. Indikasjonene på at det er en eller annen koblingsfeil i grensesnittet mellom meg og elektronikken er i hvert fall mange, og mange er også de service-folkene, internt eller eksternt, som har registrert at uforholdsmessig mye av deres tid går med til å utrede ubegripelige fenomener som oppstår inne på kontoret mitt.

Rent praktisk betyr denne inkompatibiliteten at de fleste maskiner jeg bruker får en begrenset levetid. De tåler meg ikke over en sammenhengende periode på mer enn tre til seks måneder. Derfor er videomaskinen vår og den nye TV-en nå halvveis ubrukelige, mobiltelefonen kan jeg ikke lenger stole på, og PC-en jeg skrev denne sørgelige historien på gjennomgikk en hjernetransplantasjon for bare to-tre uker siden.

PC-en var ikke mer enn tre måneder gammel da den en sen kveld ikke orket mer. Den sa poff, ganske stille, og siden sa den ikke mer. IBMs service-avdeling konstaterte at hovedkortet var gått. Jeg er sannsynligvis den eneste som så intenst har prøvd å installere Windows 95 at objektet for installasjon rett og slett går i stykker.

Denne hjerneutkoblingen hos tenkepadden skjedde etter at jeg i høst skrev en artikkel i Telecom Revy om mine erfaringer ved installering av Windows 95 («Har diskett, søker meningen med livet», Telecom Revy nr. 11).

Etter denne artikkelen fikk jeg mange tilbakemeldinger. Folk kontaktet meg fra fjern og nær for å fortelle om likeartede problemer, og enkelte antydet til og med at det er et mønster i de dataulykkene som inntreffer hos dem.

​«Dersom vi er mange nok kan vi kanskje påvirke myndighetene til å opprette et eget PC-ombud eller noe lignende»

Den gangen foreslo jeg opprettelsen av en forening, en slags støttegruppe for pårørende til ubrukelige elektroniske apparaturer, eller en interesseorganisasjon som skal søke å fremme forskning på sykdommer som overføres fra mennesker til maskiner. Responsen var laber. Derfor oppfordrer jeg igjen alle som måtte kjenne seg igjen i ovenstående beskrivelser, og som føler at de selv har problemer av samme art, om å ta kontakt. Dersom vi er mange nok kan vi kanskje påvirke myndighetene til å opprette et eget PC-ombud eller noe lignende.

Jeg har tenkt litt på hva navnet på en slik forening bør være. Navnet må uttrykke foreningens formål, samtidig som forkortelsen må uttrykke ulike avskygninger av de sinnsstemninger som lett oppstår når maskinene svikter, eller er lydhermende ord for lyder som oppstår ved samme begivenheter. Foreningen kan for eksempel hete KICKASS (Kompatibilitetshemmedes Interesseorganisasjon ifbm Computer-kræsj og Andre Sensitive Sosiale hemninger). Et annet alternativ er POFF (Profesjonelle Overlevendes Forening for Funksjonell datarehabilitering). Eller vi kan kalle den PITTSAN (Paranoide IT-brukeres Trøstesløse Samlingspunkt for Anvendt Negativisme), eller det mer ekstreme IKKEÅNEI! (InKompatible Kløners Ekshibisjonistiske … Å … Nå Eksploderte Internminnet!).

Ingenting er avgjort, og jeg tar med glede imot synspunkter på forslagene. Send meg også gjerne nye forslag eller andre kommentarer til min elektroniske historie. Jeg nås, hvis elektronikken vil, på email.

Imorgen skal du få høre historien (nevnt over) om hvordan tenkepadden (nå pensjonert og overdratt en journalist i Telenor) tok det da jeg en tidlig høstkveld i fjor forsøkte å lure på den en dose med Windows ’95.

PAAL LEVERAAS (35) Ansvarlig redaktør. Mangeårig journalist og senere ansvarlig redaktør i Computerworld. Kommer fra stillingen som redaktør i Telenor Online, med ansvar for blant annet oppbyggingen av Scandinavia Online. Eneste i Norge med 128Ks fast linje mellom hjernebarken og Internett. Drømmer i HTML om natta.


Denne artikkelen ble publisert i Telecom Revy en gang på høsten 1995. (Det er altså ikke ferskvare, og Paal Leveraas er ikke lenger 35 og ansvarlig redaktør i digi.no.) Takk til nå avdøde Kirsti Cath Dahle som har tatt vare på den for meg, og ga den tilbake til meg på 50-årsdagen min i 2010.



Kvinne på klippetopp ser mot skyene

Jakten på ikigai

Innbyggerne på de japanske Ryukyu-øyene har høy livskvalitet og forventet levealder i verdenstoppen. En av årsakene ... Les mer
HR i baksetet: «Er vi snart fremme?»

HR i baksetet: «Er vi snart fremme?»

Alle som har vært på biltur med barn har hørt spørsmålet tusen ganger: «Er vi snart ... Les mer
Montasje mann kvinne digitalt øye

Den stille revolusjonen

Vi er inne i en stille revolusjon. Mellom de små daglige forbedringene i apper og algoritmer ... Les mer
Elin Horn Wintermeyer ser ut av O-en i Orkla-logoen

Elin Wintermeyer, Orkla: Norsk utenpå, engelsk på innsiden

— Det er store kulturforskjeller mellom norsk og engelsk arbeidsliv, sier Elin Horn Wintermeyer, senior vice ... Les mer
Fristund og takknemlighet

Fristund og takknemlighet

«Denne uken tar vi en pause fra å bli litt klokere hver tirsdag», sier far til ... Les mer
Tankefull Morten Irgens

Norsk AI-ekspert: «Superintelligens? Bare vås!»

Er du redd for singulariteten? Ingen grunn til panikk. «Det er bare vås», sier Morten Irgens ... Les mer
Leksikonet, innovasjonen og den verdibaserte lederen

Leksikonet, innovasjonen og den verdibaserte lederen

Et leksikon i 15 bind fra 80-tallet har en overraskende rolle i digitaliseringsdramaet som har utspilt ... Les mer
Hvordan ta vare på verdiene når digitaliseringen raserer grunnmuren?

Hvordan ta vare på verdiene når digitaliseringen raserer grunnmuren?

Digitaliseringens lederutfordring er ikke teknologi, det er organisasjon. Gjesteblogger Thomas Nygaard har sin egen metode for ... Les mer
Artist, salsa og DNA

Artist, salsa og DNA

Mette Hopsdal er ikke HR-direktør. Hun er DNA-direktør. Det er en forkortelse med mer enn én ... Les mer
Det er smart å bruke 18 måneder på onboarding

Det er smart å bruke 18 måneder på onboarding

Halvparten av enkelte typer ansettelser mislykkes. Det koster virksomhetene blod og tårer. Hvorfor er det sånn? ... Les mer
Det eneste som betyr noe for mangfold

Det eneste som betyr noe for mangfold

Det handler ikke om hudfarge, kjønn, alder og funksjonsgrad. Det spiller ingen rolle om du er ung ... Les mer
Brannvarslerens brennende plattform

Brannvarslerens brennende plattform

Da Edgar Skjervold overtok lederstolen i brannalarmprodusenten Autronica Fire and Security skjønte han at det han ... Les mer
Loading...

Du har snublet over en av artiklene som jeg er så fornøyd med at jeg har kategorisert den som en «klassiker». Under kan du kose deg med flere av artikler av samme slag.


Klassikere

4 spørsmål som kan redde verden

4 spørsmål som kan redde verden

Disse fire spørsmålene er relasjonenes egen "Swiss Knife", både hva gjelder anvendelighet, fleksibilitet og tendensen til å ligge innerst i en skuff når det gjelder. ... Les mer
Oppskriften på lykke

Oppskriften på lykke

Jeg har forsømt meg. Jeg lovte 80 IT-konsulenter oppskriften på et lykkelig liv, i stedet fikk de "bare" oppskriften på suksess. Bedre sent enn aldri: I dag får du oppskriften på lykke her i Tirsdag morgen ... Les mer
Vær ditt eget forskningsprosjekt

Vær ditt eget forskningsprosjekt

Ønsker du endring? Slutt å dømme, og begynn å forske. Vær ditt eget forskningsprosjekt. Det handler ikke om viljestyrke, det handler om ferdigheter ... Les mer
Frist oss ikke inn i ledelse

Frist oss ikke inn i ledelse

Tirsdag morgens egen "myth buster", Gerd Jorunn Nilsson, knuser i dag enda en ledermyte: At lederskap kun er for ledere. ... Les mer
Apokalypsens fire ryttere

Apokalypsens fire ryttere

Kritikeren, forsvareren, sarkastikeren og steinansiktet: Dette er de fire rytterne som er mest dødelige for et godt kommunikasjonsklima, det være ... Les mer
Funksjonærer og journalister, foren dere:  Om få år er dere borte

Funksjonærer og journalister, foren dere: Om få år er dere borte

På 70-tallet mobiliserte fagbevegelsen mot den fremvoksende datateknologien, redde for at arbeidsplasser skulle automatiseres og bli borte. I 2005 føler ... Les mer
Hvem sin jobb er det?

Hvem sin jobb er det?

Hvem Som Helst kunne gjort jobben, men Ingen gjorde den ... Les mer
5 generasjonsregler fra 2 rustne tigre

5 generasjonsregler fra 2 rustne tigre

Arbeidsfolket blir eldre. Det skaper nye HR-utfordringer, og mulige konflikter. To av arbeidsmarkedets grånende tigre snakker om generasjonsskiller og fem ... Les mer
Drømmen bak klagen

Drømmen bak klagen

Finnes det noe verre enn sutrete og grinete unger? Ja. Sutrete voksne. Og de finnes det mange flere av. Din jobb: Se etter drømmen bak klagen ... Les mer
George_Costanza_New_York_Yankees_fra_Youtube

Hva George Costanza kan lære deg om lederskap

George Costanza i Seinfeld gjorde det motsatte av hva han normalt ville gjort, og livet hans ble snudd fra fiasko til suksess. Det fungerte ikke like godt for Frida. Hva kan du lære av dette? ... Les mer
Loading...

Alltid på en tirsdag

«Jeg har fått en slags tirsdagsforventning», sa en abonnent. Og ja, Tirsdag morgen er antagelig en smule vanedannende, men gode vaner kan man gjerne legge tll seg. Skaff deg selv en god ukentlig vane i dag — rett i din innboks! Alltid på en tirsdag, men aldri ellers i uka.

Fantastisk! Sjekk mailen din for en ekstra bekreftelse. Så ses vi på tirsdag.

Pin It on Pinterest

Share This