De som bygger det nye Norge

De som bygger det nye Norge

For 30 år siden var en gründer nærmest synonymt med en svindler. For 20 år siden var en gründer en litt tvilsom spekulant og lykkejeger. I dag er de nasjonens redningskvinner og -menn, de som skal bygge vår fremtid og sikre vår velstand forankret i norske verdier.

Mange av dem snakker ikke norsk.

Det var i en artikkel i Aftenposten i 2004 definisjonene av ordet «gründer» fra henholdsvis Kunnskapsforlagets fremmedordbok (1985) og Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon (1997) ble referert. Vinden snudde en gang på tidlig 2000-tall. I dag strømmer unge mennesker til gründerskapet i tusentall, svært mange av dem med solid støtte fra stat og kommune.

Det er fascinerende å være vitne til.

De som vokste opp i Norge på 50- og 60-tallet vokste opp i et ekstremt homogent land med nokså begrensede muligheter. Det var enkle kår, enkle liv og enkle tanker.

Faksimile fra Aftenposten 1. februar 1962.

Norge var landet hvor nyheten om at en ny jernbanestrekning var åpnet ble krydret med at det var en neger på toget.

USA var den gang fremdeles landet hvor alle kunne være sin egen lykkes smed. Med hardt arbeid, dyktighet og kanskje litt flaks spilte det ingen rolle hva slags kår du kom fra.

I dag er det omvendt.

I dag er Norge blitt landet – i det minste et av dem – hvor det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra. Hvis du jobber hardt, er dyktig, har flaks og spiller sånn noenlunde etter spillereglene, kan du bli en beundret og hyllet milliardær, uansett kjønn, etnisitet, arv eller andre faktorer.

For amerikanerne har oddsene snudd. Er du født som en fattig amerikaner skal det veldig mye mer enn hardt arbeid til at du dør som en rik amerikaner.

Det var innvandrerne som skapte den amerikanske drømmen. Innvandrere bidrar også til å skape Norges fremtid. Det norske oljeeventyret ble skapt av en innvandrer, irakeren Farouk Al-Kasim. Innvandrere er også sterkt representert blant grúndere. Går du på en hvilken som helst av de mange arbeidsfellesskapene for gründere i Oslo finner du et sammensurium av folk fra ulike deler av verden.

Mitt inntrykk, er at det i stor grad er utlendinger – mange av dem fra det Amerikas president lett kunne omtalt som «shithole countries» – som bygger Norge.

Drømmen om Norge drømmes først og fremst i hodene til folk som ikke er født her.

Som i drømmene til Francis d’Silva, som kom innom og slo av en prat. Han snakket engasjert om teknologi, den nordiske modellen, om hvordan vi i vår del av verden har muligheten til å være med å definere det post-kapitalistiske samfunn. Han snakket om hvordan vi kan bruke den kompetansen oljealderen har gitt oss til å bygge samfunnet videre slik at helse, velferd og omsorg fremdeles blir en del av grunnmuren.

Inderen Francis snakker varmere om norske verdier enn de fleste nordmenn.

De siste månedene har jeg vært engasjert i et gründerprogram, Founder Institute. Trioen som dro dette i gang de første månedene var gresk-amerikaneren Dimitrios, sveitsisk-marokkanske Raja, og meg. Nå har Raja og jeg trukket oss fra den daglige ledelsen. Inn kommer Bruno fra Kroatia, og Alex Hsi, som er av kinesisk herkomst.

Oppgaven de tre etnisk unorske lederne har tatt på seg er å bidra til å skape norske suksessbedrifter.

På den første samlingen til Founder Institute i forrige uke var det 80-100 håpefulle gründere. Jeg tror etniske nordmenn var i mindretall. Hos de fleste av dem jeg snakket med i løpet av kvelden ante jeg et ønske om å gi tilbake til samfunnet. Et samfunn som gir muligheter til de som er i stand til å gripe dem og sikkerhet til de som ikke er i stand til det.

Det er fascinerende å være vitne til.

Dette er det nye Norge.

Vi skal ta godt vare på det.

God tirsdag.


Kilder og inspirasjon

Jeg er fascinert av gründerskap, mangfold, samfunnsbygging og lederskap, og har i ukens Tirsdag morgen ukebrev lenket til en rekke kilder, både tidligere artikler på Tirsdag morgen og eksterne kilder:

Oppslagsbildet fra Vigelandsparken er CC BY 0 (fri gjenbruk) fra Pixabay, signert Steen Jepsen. Artikkeloppslaget fra Aftenposten er hentet fra en artikkel i Avisa Nordland (an.no).

Å holde barnehjerter i hendene

Å holde barnehjerter i hendene

«Hva jobber du med?», spurte Inger Marie mens hun stakk nålen inn i armen min.

«Jeg lever av å stille folk spørsmål», svarte jeg.

«Ingen svar?»

«Ingen svar. Bare spørsmål. Hva med din jobb? Hvordan er det egentlig å leve av å tappe blod av folk? Har du gjort det lenge?»

«Siden desember», svarte hun. «Jeg liker det godt. Det er flere interessante mennesker å snakke med her i blodbanken enn på nyfødtavdelingen hvor jeg var før.»

Det kunne jeg forstå.

«Hva snakker du med dem om?»

«Som regel spør jeg hva de jobber med», svarte hun. «Folk har så mange rare jobber. Som din.»

Vi snakket om noen av de rare yrkene vi har møtt. Det var han som levde av å reise rundt i landet for å besøke pølsemakere med det siste innen lekre pølsekrydderier. En annen solgte munnstykker til bensinpumpeslanger. Han visste hvilke bensinstasjoner som har de raskeste pumpene. Nyttig kunnskap å ha en hustrig vinterdag.

Inger Marie gikk for å sjekke blodprosenten, og jeg gled inn i tanker om mangfold i yrkeslivet. Jeg tenkte på rom-tiggeren på Vulkan som hver dag fra 7-17 i lang, lang tid satt ved innkjøringen til Westerdals. Det var jobben hans: Nikke og smile til de som går forbi. En hederlig jobb med lange, utakknemlige arbeidsdager og dårlig lønn. Nå er han ikke der lenger. Lurer på hvor han er.

Jeg tenkte også på hun som gikk foran meg i regnet gjennom Ullevål Hageby og slepte på en Elkjøp-pose med en diger Wilfa kjøkkenmaskin. Den var nesten like stor som henne. Da hun stoppet for å skifte grep på posen kom jeg opp på siden av henne. Jeg tilbød en hjelpende hånd, og snart bar vi posen i hver vår hank mens jeg prøvde å balansere min paraply over oss begge i det sildrende regnet.

«Hva lever du av?», spurte jeg.

«Jeg holder barnehjerter i hendene mine», sa hun på en syngende langt-inni-fjordane-dialekt.

Svaret satte meg litt ut.

«Du mener…bokstavlig talt?»

«Bokstavlig talt. Jeg er perfusjonist med spesialisering i barnehjerter. Hver dag passer jeg på at hjertesyke barns hjerter får det de trenger under operasjonen.»

Det var rent poetisk i all sin gru.

«Blodprosenten er 14,3», sa Inger Marie. «Nå kan du slappe av til klokka ringer. Husk å drikke godt. Skal jeg hente mer vann til deg?»

Jeg lente meg tilbake og lot tankene flyte inn over meg igjen. Mangfold. Det er fint med mangfold. Alle de rare folka. Alle de hardtarbeidende menneskene som gjør så godt de kan. De selger krydder og munnstykker til bensinpumper, de holder barnehjerter, og de er profesjonelle nikkere og smilere med et kaffekrus som lommebok. Noen lever av å tappe blod av oss andre mens de lytter til historier fra livene våre. Noen lever av å gi svar. Andre lever av å stille spørsmål.

Her bor vi sammen på en smal kyststripe på en liten jord i et uendelig verdensrom og gjør det vi kan så godt vi kan. Det gjør meg varm om hjertet.

I det norske mangfoldet er det høyt under taket. Vi har til og med mennesker her som får mangfoldets støtte til å advare mot mangfold, og andre som får betalt for å drive dialog gjemt i en nikab.

Og jeg tenker at sånn skal det også være. Vi skal ha plass til alle. Alle skal med.

Det finnes tross alt bare ett alternativ til mangfold.

Enfold.

God tirsdag.

PS. Likte du dette? Del gjerne i dine sosiale medier, og kommentarer settes også stor pris på.


Oppslagsfoto: Pixabay (CC0)

 

Om livet var en elv

Om livet var en elv

Vårt komplekse samfunn krever at vi er i stand til å lede oss selv gjennom hverdagen. Krevende, men uunngåelig. Noen ganger kan det være nyttig å bruke bilder, eller metaforer, for å få sagt det man ønsker.  Jeg vil be deg bli med på en liten reise. I elvebåt. Elvebåten er en smal, nokså lang og flatbunnet farkost. Den er tilpasset det miljøet den skal ferdes i. (mer…)

Krimskrams og lidenskap

Krimskrams og lidenskap

Advarsel: Denne artikkelen inneholder enkelte sterke scener.

Jeg har aldri sett så mye lidenskap på en gang som fra mitt unike utsiktspunkt bak krimskramsbordet på loppemarkedet til Bjølsen skoles musikkorps.

Jeg er heldig. Jeg er far til ei jente som spiller i korps. Derfor blir jeg to ganger i året rekruttert til å selge lopper fra et slitent lagerrom på Vollsløkka.

Etter to dager bak krimskramsdisken er jeg mer utkjørt enn Birken og Vasaloppet til sammen.

Sliten, men lykkelig.

Sett fra en selgers perspektiv er det noe helt vanvittig sterkt over et loppemarked.

Det er en arena hvor noen av våre mest grunnleggende drifter får utløp.

Den første voldsomme erobringen er et høydepunkt i seg selv. I det loppegeneralen klipper båndet som skiller de elskende og målet for deres begjær, starter stormløpet. De første kundene bokstavlig talt spurter inn i lokalet.

Det går fort.

Luften vibrerer av galskap.

Etter den første timen roer det seg noe. Stemningen går i bølger utover dagen. Dype, stille daler veksler med nye bølger av lidenskap i det flere puljer av kunder kommer inn med syltetøy på haken og en halvspist vaffel i hånden.

Noen er der bare for å titte, men en stor andel er gjengangere. De kommer inn om morgenen, parkerer det de har kjøpt bak disken, ringer en kjenning som kan komme og hente dem, og etter lunsj er de tilbake for nye runder.

De kommer i alle slags former og fasonger. Noen er på jakt etter pent brukte klær, og haster forbi krimskrams. Andre bygger rede, og kommer parvis: Hun med kul på magen, han med sekk på ryggen. Så er det mor og datter, på jakt etter noe fint til hybelen hennes. Og de middelaldrende parene; ofte litt slitne og forsofne. Det er de som kjøper de harry krusene og smakløse vasene.

Så er det de eldre herrene. De går som om de nettopp har kommet og bare titter innom, og tror at vi ikke har sett at det er ellevte gang de “tilfeldigvis” går forbi krimskrams. En av de kjøper en boks med utenlandske mynter. En annen er på jakt etter elefanter. En tredje spør om vi har noen norgesglass inne.

Nonsjalant.

Som om de egentlig ikke bryr seg om svaret.

Men inni øynene brenner det en ild av galskap.

De unge pikene er et kapittel for seg. De kommer alene eller i par, og de fniser og rødmer. Noen har nettopp flyttet på hybel, og skal ha noe fint å henge på veggen eller noe nips å pynte med.

En ung pike løfter kjærlig opp en porselensfigur av en gresk gudinne. Hun snur og vender på den. Lenge. Jeg ser på henne og gudinnen hennes, og tenker at jøss, de ligner hverandre!

Det ramler ut av meg:
«Jeg tror jammen det er en av dine tidligere reinkarnasjoner som er avbildet der.»

Hun ler forfjamset, rødmer, og går raskt videre.

Litt senere kommer hun tilbake og spør om prisen.

Så er det de som bare er rare. En ung mann står lenge og fomler med tre defekte armbåndsur. Han har allerede ei klokke på hvert håndledd, hvorav den ene har en dimensjon som ville kledd en romfarer i full utrustning bedre enn denne spinkle skikkelsen. Etter å ha snudd og vendt på klokkene mange ganger, tar han mot til seg og spør:

«Hva koster denne?»
«Ti kroner», svarer jeg.
«Virker den?»
«Nei, det vet jeg ikke, det er derfor den er så billig.»

Det utløser et internt kaos i gutten. Beslutningsvegringen blir total. Han tripper i fem minutter på stedet hvil, mens kroppen vaier fram og tilbake.

En gammel geværkule ligger på bordet. Den har overlevd minst tre loppemarked. Det går en liten djevel i meg, så jeg bøyer meg frem og hvisker fortrolig til ham: “Se på denne. Dette må du ikke si til noen, men det er faktisk den kula som drepte John F. Kennedy”.

Det blir for mye for gutten. Det er rett før det går helt galt, men han (og jeg) reddes av gongongen.  En kvinne, antagelig moren hans, kommer bort til ham, tar ham i hånden og sier bestemt. “Kom. Nå går vi.”

Så er det de som alltid pruter. Hvis jeg ber om ti kroner, sier de fem, ber jeg om fem, sier de tre. Og sagt er sagt – holder jeg på fem, er det ikke tale om å legge to kroner til på bordet for å få den vasen, eller lysestaken, eller den asiatisk utseende figuren.

Jeg viste henne fem fingre. Så tok jeg bort fire. En skygge av et smil gikk over ansiktet.

En eldre pakistansk kvinne plukker opp en drikkeflaske. Hun sier ikke noe, bare ser strengt på meg med blikket som spør:

“Hva skal du ha for denne?”

Jeg viser henne fem fingre, og hun gjør straks tegn til å gå.

Raskt fjerner jeg fire fingre, så det bare er én igjen. En skygge av et smil farer over det gamle ansiktet, og hun finner fram en femhundrelapp å betale med.

Hun får 499 tilbake.

Og slik går dagene på krimskrams. Hundrevis av mennesker vandrer langsomt forbi det ufattelig innholdsrike bordet av nips og unyttigheter. Stemningen er elektrisk. Smil, varme, glede og latter er dominerende.

Og lidenskap.

Glødende lidenskap.

Lidenskap – ikke fornuft – driver verden fremover.

Den gir oss forfall og vekst, krig og fred, drap og fødsler.

Og musikkorps.

Få steder ser man Platons ord om at «lidenskapen overvinner fornuften, gang på gang» tydeligere enn på krimskrams på loppemarkedet.

Det er bra for korpset, og det er bra for oss som får lov å være vitne til denne pasjonsfulle gledesfesten.

Og det gir mye mat for refleksjon. For hvor bor all denne hverdagslidenskapen mandag til fredag mellom 8 og 16? Vel vitende om at alle disse menneskene har all denne lidenskapelige energien boende i seg, hva kan vi gjøre for å vende den også mot andre horisonter enn Gøteborg-turen til musikkorpset? Hva ville vært mulig for Norge, for verden, for deg og meg, dersom vi kunne få tak i denne energikilden og bruke den til nå store, hårete mål på vegne av oss alle?

Jeg har ikke svarene.

Jeg bare spør.

God tirsdag.


Tirsdag Morgen skrives av Paal Leveraas, og for å si det som sant er, så juger han i blant. Vær derfor klar over at enhver likhet med eksisterende personer og hendelser er nokså tilfeldig og antagelig påvirket av hans lidenskapelige trang til å smøre litt på for den gode historiens skyld.

 

Ingen – det er meg

Ingen – det er meg

Nå vil «ingen» være coach skriver Ukeavisen Ledelse.

«Ingen», det er vel meg det.

Tittelen «coach» er ikke alltid en hedersbetegnelse. Som det ofte skjer i en voksende industri, gikk det inflasjon i begrepet. De som året før hadde «salgstrener» på visittkortet, ble plutselig «salgscoacher». Alle drev med coaching. Healere coachet kroppen, prester coachet sjelen, psykologer coachet hodet, illusjonister coachet magien i livet ditt, og sjamaner coachet resten av universet. Som forøvrig ga deg alt du ville ha, bare du kjente hemmeligheten.

Som alle hype-kurver, måtte coach-hypen også nå toppen. Nå rømmer profesjonelle coacher inn i nye benevnelser, som fasilitator, ledertrener, sparringspartner og kommunikolog, skriver avisen.

Kvasi-coachene følger etter.

Selv blir jeg her. Hype-kurver har nemlig det til felles at de tar deg på en fantastisk bølge i starten. Denne kræsjer med et smell, og rister av seg de fleste. De som blir igjen og henger med på veien videre blir imidlertid med på fremveksten av den neste fasen, en langt mer rolig og stødig vekst- og modningsfase.

Det er der vi skal nå.

Pin It on Pinterest